Lyngbrenning er viktig skjøtsel

07.11.2016 (Oppdatert: 07.11.2016) ,  Maud Grøtta

I tillegg til beiting er lyngbrenning den viktigste skjøtselen av kystlynghei. Dette er en 5000 år gammel tradisjon som nesten var glemt og som nå tas opp igjen mange steder i Norge. Brenningen må foregå trygt samtidig som den skal gi et godt resultat med god fornying av beitene.

Brannsmekke i metall er anbefalt redskap ved lyngbrenning. Her er det Ingbjørn Bredeli fra Forum for natur og friluftsliv som passer ilden på Småge i Møre og Romsdal. Foto: Maud Grøtta.

Kystlynghei er en av de mest truede naturtypene vi har. Den kan bare tas vare på gjennom tradisjonell bruk, dvs ved beiting og brenning. Uten denne skjøtselen gror lyngheiene til med einer og skog. Lyngheiene er en viktig del av vår kulturarv og er grunnlag for produksjon av kjøtt og honning.

Forebyggende brannvern

Lyngheia skal brennes for å gi godt beite, eller for å ta vare på kystlynghei som naturtype. En tredje grunn til å brenne lyng og einer er at dette er godt brannvern. Regelmessig og kontrollert brenning reduserer faren for store ukontrollerte lyngbranner. Ei lynghei i god hevd har mye mindre mengde brennbart materiale enn ei hei som har fått vokse fritt i lang tid. Gammel lyng er utsatt for tørke, frost og insektangrep og kan gi store områder med død og lett brennbar lyng. Ung lyng tåler mer påkjenninger og gir mindre brannfare.

Røsslyng

Røsslyngen er en dominerende art i lyngheilandskapet og er svært viktig som vintermat for beitedyrene. Det er ung lyng som gir god mat for dyrene, men noe gammel og høy lyng bør man også ha slik at det er noe å finne når det kommer snø. Beitene fornyes ved å brenne gammel lyng. Etter brenning vil røsslyngen komme opp igjen som rotskudd eller fra frø. De første årene etter brenning vil vegetasjonen være dominert av gras og urter som er godt sommerbeite. Etter hvert vil lyngen overta og 5-7 år etter brannen vil den gi godt vinterbeite.

Det må brennes stort nok

Ei kystlynghei i god hevd skal ha felter med ung lyng og felter med eldre lyng i en mosaikk. Sauene vil finne felter med godt sommerbeite og felter med godt vinterbeite mange steder i det arealet de har til rådighet og vil være i bevegelse over hele arealet for å finne mat. Slik holder de beitekvaliteten oppe i hele arealet.

Sauene trekkes til nybrente arealer og spiser de små, næringsrike spirene som kommer opp fra asken. For at beitetrykket ikke skal bli for stort på de brente feltene må det samlede arealet av disse være stort nok, og det må være andre felter med gode beiteplanter som sauene trekkes til. For å få til dette har det vært tradisjon å fornye beitene ved å brenne ca. en 15.-del av arealet hvert år.  Hvis røsslyngen etablerer seg sakte etter brenning, enten på grunn av dårlige spireforhold eller høyt beitetrykk, kan det være riktig å ha en lengre syklus på f.eks. 20-25 år. Det er viktigere å vurdere utviklingsstadiet til lyngen og beitekvaliteten enn å tenke på alderen på lyngen når en skal velge ut områder som skal brennes.

Tradisjonen med å brenne lyng er ikke opprettholdt særlig mange steder i Norge, så for de fleste som skal til med dette er det snakk om ei restaurering av kystlyngheia. Det er viktig at det blir brent store arealer de første årene for å redusere beitetrykket på de brente arealene og for raskere å få til større områder med lyng i produktiv fase. Kanskje kan det være riktig å brenne halve arealet i løpet av noen få år i starten, og deretter fortsette med en 15.-del hvert år.

Ikke brenn for stort

Hver brannflate bør ikke være større enn 10-30 daa, og spesielt er det viktig ikke å brenne en hel holme eller ei hel øy på en gang. Det skal helst lages flere brannflater godt fordelt over arealet hvert år, slik lages en mosaikk av mindre flater med vegetasjon i ulik alder. Kystlyngheia huser ikke bare planter, men også insekter, dyr og fugler. Disse vil få svært endrede livsvilkår etter at lyngen er brent. Noen er raske nok til å flykte fra brannen og noen kan gjemme seg nede i jorda, men mange av dem vil rett og slett bli brent i hjel. Når brannflatene er små er det flere som kan rømme unna, og det tar ikke så lang tid å komme tilbake. En undersøkelse av løpebiller i kystlynghei viste at de store og raske billene var på plass kort tid etter brenning, mens andre arter var fraværende i mange år.  Hvis man brenner ei hel øy på en gang kan det ta svært lang tid før alle arter er tilbake, om de finner veien dit i det hele tatt.

Brenn passe hardt

En kan brenne både med og mot vinden. Med vinden går brannen fort fram og er skånsom. Med en brannfront som beveger seg hurtig framover i lav vegetasjon kan man brenne forbi et gjerde uten å ødelegge det. Mot vinden får man en grundigere brann, men det krever at vegetasjonen er tørr nok til det.

Brenner det ikke hardt nok vil det være igjen et tykt lag med strø og mose som gir dårlige forhold for frøspiring og det vil stå igjen mer harde greiner av røsslyng og einer enn nødvendig. Det skal heller ikke brennes for hardt, da kan selve jorda og alle frøene som er i den brenne opp. Ideelle forhold er det når vegetasjonen er tørr samtidig som jorda er svært fuktig. Det kan også brennes på frossen jord, men det er da en fare for at mye av strølaget blir liggende igjen.

Mellom 15.oktober og 15.april skal man kunne brenne lyng uten å søke brannvesenet om det, men det er mars måned som gjerne gir de beste forholdene. Er det mye einer bør det brennes om vinteren når eineren er på sitt tørreste slik at man kan redusere arbeidet med å rydde bort de ubehagelige «einerlikene». Om våren kan vi heller ikke brenne på grunn av fuglene som kommer og vil hekke i lyngheia, siste frist for brenning må også vurderes ut fra det.

En brann vil ta livet av gammel lyng, gras, urter, einer og bartrær. Lauvtrær kan overleve en brann som går raskt forbi og det vil lønne seg å sage de ned før brenning hvis man vil ha de bort.

Brenn sikkert

Den som skal begynne med brenning av lyng bør gjøre dette sammen med noen som har erfaring de første gangene. Det er mange ting som skal læres. Man skal vurdere forholdene i jorda og vegetasjonen, vindstyrke, vindretning og landskapsformene. Brannen må planlegges godt og alle som er med må vite hva de skal gjøre.

Det må brennes mot noe som gjør at ilden slokker av seg selv. Hvis man ikke har sjø eller andre sikre avgrensningen, skal man lage branngater. Dette gjør man ved å brenne mot vinden i små felt om gangen inntil man har fått ei sammenhengende og brei nok branngate. Det skal tennes på i ei linje og sidene av brannfronten må passes godt så ikke brannen sprer seg i bredden. Store skråninger bør brennes fra toppen og nedover.

Det bør ikke brennes på skrå av vindretningen, da kan man bli omringet av flammene. Best kontroll har man ved å brenne mot vindretningen. Brann i høy vegetasjon kan spre brannen med glør, derfor bør trær og høyt kratt kappes ned før brenning.

Godt utstyr er viktig, brannlaget må helst være utstyrt med brannsmekker av metall. Klær og sko må tåle varme og glør. Torvmose og ei bøtte med vann kan fungere godt til etterslokking. Ryggsprøyte med vann er kanskje enda bedre. Man skal avslutte brannen flere timer før det blir mørkt slik at man har god tid til etterslokking. I mørke vil man ikke se røyken som kommer opp der det fortsatt ulmer. Brannvesenet skal alltid varsles før lyngbrenning.