Denne artikkelen har tidligere vært publisert i Grønt i Fokus nr. 3 2022.

Klimaet i Norge er allerede i endring og gjennomsnittstemperaturen har økt med ca. 1,1 grad fra 1900 til 2016. I samme periode har nedbørsmengden over Norge økt med ca. 20 prosent. Vekstsesongen har blitt lengre, men samtidig viser tall fra målestasjoner at det har vært en økning i styrtregn og flomepisoder.

Klimatilpasning innebærer å forstå konsekvensene av at klimaet endrer seg og iverksette tiltak for å hindre eller redusere skade, men også utnytte mulighetene som endringene kan innebære.

For landbruket kan dette gi muligheter med lengre vekstsesonger og nye vekster. Men skal vi kunne utnytte disse mulighetene. må vi ha kontroll på de økte vannmengdene som er varslet. Hydrotekniske anlegg må være rustet og ha kapasitet til å lede vekk vann. Vi må forberede oss slik at overvann ikke eroderer over dyrket mark og vi må gjøre det vi kan for å unngå avrenning av næringsstoffer til vassdrag.

Drenering

De fleste arealer er drenert på 50-60-70 tallet og mye av dette fungerer bra den dag i dag. Teglrør ligger ofte med noen millimeter sprekker mellom røra. Hvis utløp tettes og vannstrømmen hindres, vil vannet finne veien ut av disse sprekkene og vi vil få synkehull som resultat. Da plastrøra kom, var det stor forskjell på kvaliteten. Enkelte typer var tynne i godset, og slisser lagt motsatt vei enn det vi er vant til nå. Kvaliteten på røra var dårlig. Mange av stedene det ble brukt slike rør, har dreneringssystemet kollapset og behovet for ny drenering er stort. Reparasjon og vedlikehold av dreneringssystemer er veldig viktig. Problemer kan oppstår når utløp gror igjen, og når røtter finner vei inn i røra og tetter disse. Spyling og reparasjon av utløp kan i mange tilfeller gi ett helt nytt liv for dreneringssystemet. Derfor er feilsøking og god planlegging viktig når avgjørelser skal tas om ny drenering eller ikke. Ved dimensjonering av nye dreneringssystemer, vil det sjelden være aktuelt å øke avrenningsfaktoren noe særlig i forhold til tidligere. Jordas gjennomtrengelighet vil være den begrensede faktoren for hvor fort vannet finner veien ned til rørene. Gjennom årets jordbruksforhandlinger er tilskuddet til drenering økt til kr 2500 for systematisk drenering, og kr 38 pr meter tilfeldig grøfting. Velger en å drenere, er det viktig å tenke kvalitet på arbeid og deler. Lagelige forhold, kvalitet på rør og deler, egnet filtermateriale, og mulighet for vedlikehold. Tas det hensyn til disse faktorer, vil en få et anlegg med lang levetid.

Avskjæringsgrøfter

Med økt nedbør og intensitet, er det viktig å stoppe overvann før det renner inn på dyrket mark. Gode åpne grøfter reduserer risiko for erosjon og danner en naturlig grense mellom utmark og innmark. Disse bør være 60 cm dype og må lages med slakt skrånede kanter så de ikke raser ut. Det må være utløp fra disse avskjæringsgrøftene.

Lukkeledninger

På 50-60-70 tallet ble ca 400.000 dekar bakkeplanert i Norge. I dråga på mange av disse områdene, var det ofte åpne grøfter og bekker. Disse ble lagt igjen med betongrør, og det ble brukt rør både med og uten flens. Hvordan er så tilstanden på disse i dag? Undersøkelser viser at ett gjengående problem er at rør glir fra hverandre og forskyver seg. Mange rør ble slått hull på for å skjøte inn dreneringsrør. En har leirinntrengning, rust og røtter som tetter rør og reduserer kapasiteten. Innløp og utløp er også kjente problemområder. For å kunne ta imot fremtidens varslede vannmengder, krever veldig mange av disse anleggene rehabilitering og oppgradering. Dette er kostbart vedlikehold som krever god feilsøking og planlegging. Alternativene er mange.

Åpen bekk

Enkelte steder der forholdene ligger til rette og kostnadene med utskifting av rør er store, kan åpning av bekk være ett alternativ. Det vil gi et positivt innslag i kulturlandskapet og være svært positivt for fisk, vilt og det biologiske mangfoldet. Kapasiteten på et åpent vassdrag er stor sammenlignet med rør. Det vil imidlertid gå dyrket mark ut av produksjon, arrondering kan bli dårligere, og kanter må sikres mot erosjon. Grunnforhold må sjekkes, så en ikke risikerer at kanter vil gli ut og skape problemer.

Rehabilitere lukkeledningen

Det er mange måter å reparere/rehabilitere eksisterende anlegg. I noen tilfeller kan punktreparasjon og utskifting av enkelte rør være godt nok, mens i andre tilfeller har rørledningen kollapset helt og må skiftes ut. Der gammelt senkeanlegg ligger dypt, kan det legges en ny avlastningsledning over de gamle rørene. Skal en skifte hele rørgata, legger en ny samleledning parallelt med utløpsrørene, slik at en skiller mellom drenering og utløpsrør. Drenering koples da inn på utløpsrør gjennom kummer eller egnede koplinger noen få steder. På denne måten skilles dreneringssystem og utløpsrør. Dimensjonering på nye utløpsledninger bør økes 10-20 prosent i forhold til tidligere. Kapasiteten kan også økes ved å legge større dimensjon de første meterne av ledningen, eventuelt å skråskjære første røret slik at rørene lettere fyller seg fulle.

Inntak og utløp

Inntak til lukkeledninger må sikres med skråstilt rist for å hindre at kvist og annet skal følge med vannstrømmen og tette rørgata. Skråstilte rister er mer selvrensende enn rette og bør velges der det er mulig. Størrelse og type velges ut fra vannføringen/forholdene. Utløpene må være åpne og vannet må ha fritt utløp. Er utløpet dykket, vil det redusere kapasiteten på hele anlegget og en kan få problemer med synkehull. Ett stort problem på gamle anlegg, er røtter fra trær og busker som gror inn igjennom sprekker og skjøter og tetter rørene. Derfor må det brukes tette stive rør de siste meterne før utløpet. Erosjonssikring med stein eller annet, er viktig for å hindre graving i kanter ved utløp.

Kummer

Det vil ikke hjelpe med nye rør gjennom et areal hvis ikke vannet kommer ned til rørene. Derfor er nedløpskummer veldig viktige. Disse må være riktig satt, gjerne med terrengforming rundt, slik at vannet søker kummen. Kummer som er satt feil kan gi store erosjonsskader. Det er også viktig å ha en liten sone med gress inn mot kummen for å bremse vannet og hindre partikler i å følge vannstrømmen. Kuppelrist er en fordel da de er mer selvrensende enn flate rister.

Drågerosjon

På nye erosjonskart fra NIBIO, er dråg med fare for erosjon markert. Dette er områder hvor det er risiko for erosjonsspor på dyrket mark hvis det ikke gjøres tiltak. Grasdekte vannveier er en god løsning på slike områder. Overvann vil da bremses og holdes igjen og en unngår erosjon og utvasking av næringsstoffer. Ved å utbedre det hydrotekniske anlegget kan en også unngå erosjonsskader på slike arealer. Avskjæringsgrøfter, fordrøyning, nedløpskummer og riktig dimensjonerte utløpsrør er tiltak som er med på å hindre drågerosjon.

Sedimentasjonsdammer/fangdammer

For å fange opp partikler og næringsstoffer og hindre tap av matjord, kan sedimentasjonsdammer være en god løsning. Disse må legges ett sted vannstrømmen kan roe seg slik at partiklene kan synke til bunns. Dammen må være lett å komme til for rensing og vedlikehold. Fangdammer er gode løsninger da de inneholder både sedimentasjonskammer og vegetasjonssoner. Her vil sedimenter falle til bunns og næringsstoffer tas opp av vannplanter. Disse dammene krever jevnlig vedlikehold for at de skal fungere etter hensikten. Med tanke på nitrogenavrenning fra jordbruksdrenering, kan det være aktuelt å anlegge mindre fangdammer ved utløp fra dreneringssystemer. Ved å planlegge slike løsninger der en skal nydrenere, kan en redusere utslipp av nitrogen fra avrenningsvannet.

Fordrøyning og naturbaserte løsninger

Hvis en skal gardere seg mot flom og erosjon ved ekstremvær og dimensjonere etter det, vil det bli svært kostbart for landbruket og en så å si umulig oppgave. Derfor må en vurdere skadepotensiale og risiko når en dimensjonerer. En mulighet er å utnytte naturens egne løsninger eller lage fordrøyningsdammer. Mange myrarealer med skog ble tidligere grøftet for å øke tilveksten på disse arealene. Det er kanskje ikke overalt at dette har vært helt vellykket, og en kan vurdere å restaurere myra tilbake til slik den var. Dette vil være med på å holde tilbake vann ved intense nedbørsperioder. Fordrøyningsdammer er også veldig aktuelt. Disse kan legges på egnede steder og størrelsen kan tilpasses behovet. En godt planlagt fordrøyningsdam vil gi ett jevnt tilsig til lukkeledningen og på den måten utnytte kapasiteten på en best mulig måte. En slik fordrøyningsdam kan i mange tilfeller kombineres med en vanningsdam der det kan være behov for dette. Overvann fra gårdsplasser og andre harde flater bør begrenses mest mulig rett til utløpsrørene. Takvann kan ledes ut på gressarealer og det kan brukes gressarmeringstein istedenfor betong eller asfalt. Ved utbygging og reguleringsplaner i nedslagsfeltet, er det viktig å følge med på at overvannsproblematikken blir tatt vare på. Har eksisterende utløpsrør/bekk nedstrømskapasitet nok til å ta unna overvann fra utbyggingsområder? Ved terrengforandring, fra skog/utmark til asfaltering og mer takflater, øker avrenningsfaktoren mye og dimensjon på utløp nedstrøms må økes. Det er ikke alltid utbygger tar nok hensyn til dette.

Tilskuddsmuligheter

Etter årets jordbruksforhandlinger er det enighet mellom partene at det skal satses på vannmiljøtiltak rundt Oslofjorden. Det har blitt avsatt en pott på 70 millioner kroner til dette formålet. I tillegg er SMIL potten økt med 23 millioner kroner. Hydrotekniske anlegg og forurensningstiltak skal prioriteres. Til rehabilitering av hydrotekniske anlegg kan det søkes SMIL-midler. Kontakt lokal kommune for satser og muligheter for tilskudd. Det må foreligge en plan og ett kostnadsoverslag for planlagt tiltak, det kan NLR hjelpe deg med.