Det siste prinsippet om minimal jordforstyrrelse, er kanskje det vanskeligste å få til i grovfôrproduksjonen. Det er mye kjøring som må til for å få avlingen i hus, og øker derfor risikoen for strukturskader. Faste kjørespor er en dyd av nødvendighet for å minimere den totale overflaten som blir kjørt på, og er særlig viktig hvis du vil drive enga di etter KA-prinsippene.
Også til prinsippet om minimal jordforstyrrelse trenger vi den artsrike enga. Vi er avhengig av artene som kan gjøre jordarbeidingen for oss, siden avslutning av enga uten plog vil føre til færre muligheter for å løsne jorda mekanisk. Det er særlig de rotsterke artene rødkløver, luserne og sikori som vil kunne jobbe med jorda på dypere nivå, sammenlignet med timotei og hvitkløver.
Engas jordhelsebidrag
Ved fornying av enga ønsker vi å ta vare på, og benytte oss av alt det gode enga har gjort for jordhelsa vår inn til neste vekst. For å bevare jordstrukturen med alle sine meitemarker, aggregater og rotganger, må jordarbeidingen settes til et minimum, og aller helst ikke jordarbeide i det hele tatt.
Siden enga produserer mye organisk materiale i toppen og har røtter som infiltrere jorda, kreves det en litt annen tilnærming og kunnsap for å få etablert ny kulturplante enn på tradisjonell måte med jordarbeiding. Vi ønsker oss fortsatt mer praktisk erfaring og kompetanse på dette området, men vi prøver oss på en oppsummering på det vi har lært så langt innenfor grovfôrproduksjon i Karbon Agro-systemet.
Fra eng til korn/andre ettårige vekster
Å etablere korn, erter eller åkerbønner ved direktesåing i avsluttet eng, har stort sett fungert bra. Åkerbønner og erter har store frø som kan bli lagt dypt, noe som sikrer god jordkontakt for spireråme. I tillegg er de selvforsynt med nitrogen, som gjør at de unngår potensielt underskudd av nitrogen mens enga brytes ned.
Korn, særlig bygg og vårhvete som trenger god nitrogentilgang tidlig i utviklingen sin, kan bli hemmet ved immobiliseringen av nitrogen som skjer under nedbryting av enga. For å kompensere for dette kan en gjødsle med litt mer nitrogen ved som grunngjødsel.
Eng i vektskifte gjør det fleksibelt å kunne etablere høstkorn eller høstraps på optimalt tidspunkt. Rapsfrøene er små, så riktig innstilt såmaskin er viktig for å få plassert frøene grunt nok, uten at de blir liggende på overflata, når det er igjen mye planterester.
Ved nyetablering av eng i et direktesådd system er det viktig å sørge for at engfrøene også får jordkontakt. Det er særlig viktig om det er mye planterester i overflata ved etableringen. Hvis det er etterharva som skal legge ned gjenleggsfrøene, bør det være løs jord tilgjengelig som kan dekke frøene. Tromling sikrer bedre oppspiring, også ved direktesåing.
For å få en tett eng, bør gjenlegget bli etablert med en såmaskin som har radavstand på ca. 6 cm. Det kan være utforende å få til hvis en ikke har tilgang på en direktesåmaskin for grasfrø. Flere er i gang med å høste erfaringer med hvordan ugrassituasjonen og planteutviklingen i en eng blir om en øker radavstanden til 16-25 cm, som er de vanligste radavstandene på direktesåmaskiner beregnet til kornproduksjon. Hvitkløver vil kunne fungere som en bunndekker mellom såradene, slik at ugraset ikke får fritt spillerom.
Fra eng til grønnfôr med gjenlegg
Erfaringer med direktesåing av grønnfôr med nytt gjenlegg på våren baserer seg på færre utprøvinger enn metoden over, men også med vellykket resultater. For å få riktig sådybde på grønnfôret og gjenlegget bør direktesåingen i den avslutta enga bli gjort i to ulike operasjoner, om en ikke har en såmaskin som kan ta høyde for det. De samme punktene som beskrevet over om tett eng og etablering gjelder også for etablering av grønnfôr med nytt gjenlegg.
Fra eng til eng
Å gå direkte fra eng over til ny eng har vi få erfaringer med her i vårt område. Derfor ble det testet ut direktesåing av nytt gjenlegg i en avsluttet eng, i august i år. Det ble ikke etablert grønnfôr siden såingen skjedde seint i vekstsesongen.
Det var svært tørt på dette tidspunktet, og kombinert med leirjord, ga dette krevende så- og etableringsforhold. Det var vanskelig å få til nok labbtrykk, slik at mye av frøene ble liggende på overflata.
Fraværet av regn etter såing forsinket oppspiringen. Når det til slutt spirte, var det i utgangspunktet bare sikori, luserne, rød- og hvitkløver som etablerte seg, mens timotei og engsvingel var fraværende. Vi antar at etableringsmetoden hadde fungert bedre under mindre tørre forhold
