Kantsoner langs vassdrag som innsjøer, bekker og elver er svært viktige for å hindre erosjon. De er også effektive for å ta opp næringsstoffer og annen forurensning. I tillegg er kantsonene viktige leveområder for planter og dyr, de er med på å opprettholde det biologiske mangfoldet og er et positivt landskapselement.
Det jobbes hele tiden for å opprettholde matproduksjonen. Da er det også viktig at disse kantsonene fungerer, så vi for eksempel ikke får et ras, og tap av matjord.
Vannmengde, jordart, helningsgrad osv. vil påvirke hvor stabile bekkekantene er. Med et endret klima, som gir hyppigere nedbør og økt nedbørintensitet, må vi også forvente flere flomepisoder. Og et spørsmål, som da ofte går igjen, er hvor mye trær vi bør ha i kantsona. Her er det ikke nødvendigvis ett svar med to streker under, siden ingen bekk er lik. Samtidig gir Vannressursloven føringer på hva som faktisk er lov å gjøre av tiltak.
Trær til besvær?
Trær kan i seg selv gi noen utfordringer. Spesielt om de står for nær åkeren kan det gi skyggeeffekt og skape problemer med å kjøre med maskiner og røttene kan vokse inn i dreneringssystemet. Men, trær har også flere nyttige effekter. De har dypere rotsystem og binder jord bedre enn gras der det er stor vannføring. I tillegg hindrer de is å grave inn i bekkekantene. Trær gir skygge til vannet og lavere temperatur i vannet er bra for alt som lever i vannet, samtidig som det gir mindre algeoppblomstring.
I mars 2025 kom det en egen veileder for skjøtsel av kantvegetasjon langs vassdrag, og rådene avhenger av kantsonens funksjon. (NVE). Faktorer som påvirker valg av tiltak, er om det er fisk i bekken/vassdraget, om det er vilt i området, om bekkekantene er utsatt for ras og erosjon eller om vassdraget er nær dyrka mark så det er fare for avrenning av partikler og næringsstoffer m.m.
Er det en skjerm av vegetasjon er tommelfingerregelen, at det ikke er lov til å fjerne hele skjermen. Det vil si at man kan ta ut enkelttrær, noe som anbefales hvis de er i ferd med å falle. Ulike trær har ulik evne til å holde på bekkekantene. Svartor, gråor og selje er gjerne de som trekkes frem som de beste til dette, og at de tåler å stå nær vann. Gran, har derimot grunt rotsystem og er ikke anbefalt i bekkekanten. Noen vannområder deler ut gratis trær til interesserte grunneiere, med mål om å stabilisere bekkekanter.
Ingen bekk er lik
I forskrift om produksjonstilskudd presiseres det at det alltid skal være minst 2 meter vegetasjonssone mot vassdrag med årssikker vannføring, målt horisontalt fra vassdragets normalvannstand. Denne vegetasjonssonen kan ikke jordarbeides. Ved nydyrking er kravet en 6 meter bred sone.
Ut ifra topografien kan det også være aktuelt med en bredere sone for at den skal fungere best mulig. Er det bratte kanter er det for eksempel ikke heldig å kjøre tungt utstyr for nærme, da bekkeløpet kan bli klemt sammen, og vannløpet bli mindre.
Ved arbeid i bekkekanter er det lurt å ha god dialog med landbrukskontoret. I flere tilfeller er det også grunnlag for å søke SMIL-midler, Spesielle Miljøtiltak I Landbruket. SMIL-midler kan blant annet innvilges til å utbedre grøfteutløp, reparere ras og tilrettelegge for fisk.
Når man skal vurdere hvilke tiltak som er aktuelle i en bekk, er det mange hensyn å ta. Derfor finnes det heller ikke en felles løsning som anbefales i alle vassdrag. Vannføring, jordart i bekkekanter, hellingsgrad på bekkekanter, vegetasjon og avstand til jordet er faktorer som allerede er nevnt. Men, et råd er å gå ut å følge med, så man kan være i forkant og unngå for eksempel ras. Ser man for eksempel at det har bygd seg opp sedimenter, eller at bever har felt trær, kan man ta en vurdering om det er til en slik ulempe, med påfølgende kanterosjon, at det bør fjernes. En bekk er naturlig meandrerende, og vannet jobber døgnet rundt. Med dagens klimaendringer, med økt vannføring, må vi vurdere å sette inn tiltak slik at vannet enten holdes igjen oppstrøms eller at vannet må få bedre plass. NLR har flere rådgivere innen hydroteknikk som kan være med å vurdere og diskutere aktuelle tiltak.
SABICAS-prosjektet
NLR erfarer at det er en usikkerhet blant grunneiere på hva de kan sette inn av tiltak i bekkekantene. Det er mye lover og regler som regulerer dette, samtidig så søker vi hele tiden å finne de beste løsningene. NLR er derfor med i et prosjekt som heter SABICAS, som jobber med naturbaserte løsninger i vassdrag. Det er flere aktører med, som har ulike roller og ulikt fokus. Men nettopp gjennom dette prosjektet søker vi felles kunnskap og forståelse mellom næringa, rådgivning, forvaltning og forskning om blant annet tolkning av regelverk, hva som er lov og ikke, hva som er lurt og ikke og hvilke tiltak som faktisk er mulige, praktiske og økonomisk gjennomførbare.
Tidligere i år arrangerte vi en markdag hvor det var befaringer, innlegg og diskusjoner md alle aktørene i prosjektet. Det var enighet om at man må ha en helhetlig tenkning, man må se hele vassdraget under ett, tiltak må tilpasses det enkelte vassdrag, samtidig som man tar hensyn til klimaendringene. Men, vi diskuterte også mer konkret når det bør anbefales steinsetting, bruk av kokosmatter, beplantning osv. Denne kunnskapen tar NLR med seg videre inn i rådgivinga.
