Artsrik kulturmark

Trusselen mot disse naturtypene er opphør av drift og dermed gjengroing, intensivering av landbruket med jordarbeiding, gjødsling og tidlig slått, tilplanting og nedbygging.

Semi-naturlig, eller halvnaturlig, betyr at her vokser det i hovedsak ville vekster, men at arealet er påvirket av menneskenes bruk. Denne skjøtselen kan være slått eller beiting, gjerne i kombinasjon med brenning og rydding av trær og busker. Fjerning av fremmede arter er også viktig for å bevare det stedegne plantesamfunnet.

Den store verdien i de tradisjonelle kulturmarkene er artsmangfoldet. I tillegg kommer den kulturhistoriske verdien. Noen plantearter trives best i semi-naturlig mark. Med hver planteart følger det gjerne noen insekter som er avhengig av akkurat denne arten. I ugjødslet eng og beite kan vi finne beitemarkssopp. Mange av disse er truet og oppført på rødlista for arter. En del fuglearter er avhengige av åpne, tradisjonelle kulturlandskap. I ei eng vil bakkehekkende fugler være avhengig av sein slått for å få fram unger.

Slåttemark, slåttemyr og kystlynghei er utvalgte naturtyper. Det betyr at de har et særskilt vern gjennom Naturmangfoldloven. Det betyr også at disse får en høyere prioritering enn annen semi-naturlig mark når det fordeles penger til kartlegging og skjøtsel.

Slåttemark og naturbeitemark
Semi-naturlig eng kan deles i slåttemark og naturbeitemark, ettersom engene i hovedsak er formet av slått eller beiting. Engene kan være åpne eller spredt tresatt. Slike artsrike enger forekommer både på innmark og utmark. I ei lauveng høstes både graset og lauvet fra trærne som står i enga. Tresatt naturbeitemark kalles hagemark.

De tradisjonelle engene kan være svært ulike avhengig av beliggenhet, kalkpåvirkning og tilgang på vann. Plantesammensettingen er avhengig av disse naturgitte faktorene, men også av hvordan skjøtselen har vært praktisert. En svært vanlig tradisjon på slåttemarker har vært kort vårbeiting, én sein slått og høstbeiting. Det blir lagt vekt på at det skal brukes lett utstyr. Noen steder blir det fortsatt slått med ljå, men mest vanlig er nok to-hjuls slåmaskin. Selv om slåtten tas seint i sesongen blir høyet fra de artsrike slåttemarkene et smaksrikt fôr som dyrene liker godt.

Typisk for slåttemarkene er mange arter blomster som er jevnt fordelt i enga. En del av de artene som greier seg godt i slåttemarka har en bladrosett som delvis unngår å bli slått, enten det er ljåen eller slåmaskina som kommer. Beitemarkene har mer gras og ikke så jevn fordeling av artene som i ei slåttemark. Overflaten i ei slåtteeng vil vanligvis være jevnere enn i ei beitemark.

For å ta vare på ei slåttemark må det slås, og for å ta vare på ei beitemark må det beites. Beitetrykket bør helst ligne på den tradisjonelle driften som har skapt artsmangfoldet. Beitefrie perioder er bra slik at plantene kan blomstre og sette frø i hvileperioden. Dette gir også gode forhold for pollinerende insekter. Storfe og småfe påvirker enga svært ulikt gjennom både beitemåte og tråkk, og dette gir ulik artssammensetting. Sau og geit selekterer mer enn storfe og eter enkeltplanter og enkeltblader. Ved langvarig beiting kan dette gå hardt utover smakfulle urter. Storfe lager gjerne mer sår i vegetasjonen enn småfe, dette kan være viktig for frøspiring og motvirke dominans av mose. Men det kan også føre til at man får spiring av de artene som dyrene ikke er så glad i og som man ikke ønsker mer av.

Fra at slike enger en gang var det vanlige, er de nå som «frimerker» i landskapet med stor avstand. Det skal gjerne en viss mengde til for å opprettholde artene, både av planter og insekter. Derfor er småbiotoper mellom de semi-naturlige engene også viktige for utveksling av genetisk materiale.

Slåttemyr
Myr dannes gjennom akkumulering av torv. Vi skiller mellom nedbørsmyr og jordvannsmyr. Førstnevnte får tilført vann og næring kun fra nedbør. Jordvannsmyr får tilført mineraler fra mineraljord gjennom kilder eller vann fra ovenforliggende terreng. Slåttemyrene kjennetegnes ved at de har en jevn overflate uten tuer og andre myrstrukturer, dette som et resultat av langvarig hevd gjennom slått.

I tidligere tider ble mye vinterfôr høstet på udrenerte myrer. Både størrelsen på avlinga og artssammensettingen, er avhengig av hvilke bergarter og løsmasser som gir mineraler til myra. Det er bare myrer med god tilgang på mineraler som gir stor nok avling til at de har vært interessante som slåttemyrer.

Slåttemyrene er viktige for mange moser, planter og insekter, men er også viktige leveområder for fugler og amfibier. Det er gras- og starrarter som dominerer den høstbare avlinga. Dess mer kalkpåvirket myra er, dess flere urter finner vi. Fôret fra rike myrer er også mer næringsrikt enn fôr fra de mindre rike myrene. Avhengig av hvor frodig veksten er, har myrene blitt slått annethvert år eller sjeldnere.

I dag er mange av disse myrene enten i gjengroing eller brukt til beite. De endrer da karakter, de mister den jevne strukturen og de artene som var avhengig av slått. Myrkantene gror igjen med busker og trær, mens myrflatene kan holde seg åpne i mange tiår etter at slåtten opphører.

Kystlynghei
Med kystlynghei menes lyngdominerte, trebare områder i kystklima der røsslyng spiller en hovedrolle. Denne naturtypen er formet gjennom rydding av kratt og skog, langvarig hevd med beite, regelmessig lyngbrenning og noen steder lyngslått.

Lyngbrenning blir brukt til å fornye beitet ved å fjerne gammel lyng og gjengroingsarter som f.eks. einer. Etter brenning vil det først komme urter, gras og andre karplanter som er godt sommerbeite. Etter hvert kommer røsslyngplantene som gir godt vinterbeite når plantene er unge og i god vekst. Kystlyngheia bør ha en mosaikk av røsslyng i ulik alder for å gi godt beite hele året rundt.

I tilknytning til kystlynghei er det gjerne også partier med myr, naturbeitemark og strandenger.

Viktig kulturarbeid
Å ta vare på disse truede naturtypene handler om å ta vare på arter og landskap, men det handler også om å ta vare på kunnskap om skjøtsel. Den teoretiske kunnskapen kan vi lagre i dokumenter, men den praktiske kunnskapen beholder vi bare gjennom å gjøre. De som driver skjøtsel på artsrik kulturmark gjør en viktig jobb for samfunnet og for kommende generasjoner. God beredskap er det også!

Ramme
Norsk landbruksrådgiving sin rolle
I alle regioner av NLR er det en eller flere rådgivere som har kunnskaper om de artsrike, skjøtselsavhengige naturtypene. Du finner oss på heimesida ved å velge fagområde «Kulturlandskap» under «medarbeidere». Vi kan bistå med botanisering, lage skjøtselsplaner, arrangere markdager eller gi råd om tilskuddsordninger.