Er det hensiktsmessig med 4 slåtter?

De mest aktuelle områdene for fire slåttter finner vi fra kystnære vestlandsstrøk til Oslofjord-området. Her er i vanlige år døgngradesummen fra 2200-2500 døgngrader i «veksthalvåret» (1/4-1/10). Normalt tenker en første, andre og tredjeslått på henholdsvis ca. 500, 5-600 og 6-700 døgngrader mellom hver slått. Da er det gjerne mange døgngrader igjen til en ekstra slått i disse strøka.

Men naturen fungerer ikke alltid så skjematisk som et fire-slåttsystem krever. Dette er særlig utfordrende i områder med mye og hyppig nedbør, ikke minst mot slutten av sesongen.

Motsatt kan det være utfordringer med tørkeutsatte områder uten vanning, der graset ikke tar seg opp etter slåtten. Med lang tids vekststagnasjon har man ikke nok dager igjen å utvikle avling på. Det hjelper ikke med døgngrader om veksten ikke gror!

Kvalitet og mengde?

En gård med knapphet på grovfôr vil fort få for lite grovfôr om en legger om til en ekstra slått. En overgang fra tre til fire slåtter vil normalt gi en avlingsnedgang i FEm, men gevinsten av slått ved tidligere utviklingstrinn er ei økning i proteinprosent og bedre fordøyelighet. Vi har regnet ut at en trenger kvalitetsforbedring på mer enn 0,03 FEm per slått for at fjerdeslått skal lønne seg.

En strategi med mange slåtter er enda mer aktuell der en har tilstrekkelig produksjonsareal for grovfôr. Våre forsøk har vist at avlingsnedgangen fra tre til fire slåtter er størst for timoteidominerte enger, litt mindre for raigras og minst for strandsvingel. Ei eng med strandsvingel vil ha en større andel av totalavlinga mot slutten av sesongen, og er med dette aktuell for et system med mange slåtter. Avlingsnedgangen for tørrstoffavling har i våre forsøk ligget på i størrelsesorden 10-15% TS. Målt i fôrenhetsavling blir nedgangen vesentlig mindre.

Hva slags enger bør slås fire ganger?

De fleste enger på Agder er timoteidominerte og en del med 10 prosent raigrasinnblanding. Jæren skiller seg klart ut med mye høyere andel av raigrasdominerte enger. I de siste årene har også innslaget av strandsvingelblandinger økt i blandingene. Det er ei klar anbefaling at det er bladgrasdominerte enger som egner seg best for mer enn tre slåtter.

Erfaringer i rådgiving i treslåttsystem viser gjennomgående at timoteidominert eng blir merkbart tynnere særlig det fjerde året. Den gamle reglen om at en kan slå timoteien ti ganger stemmer ganske bra. I et fire-slåttsystem med timotei vil dette oppnås allerede i andre engår. Som følge av dette kreves da hyppigere fornying av enga med tilhørende høyere fôrdyrkingskostnader. Eng med mye strandsvingel og raigras tåler klart bedre et intensivt slåtteopplegg enn timotei.

Bladgras, som raigras og i enda større grad strandsvingel, har stort vekstpotensiale inn i siste delen av sesongen. Dersom det skal være fire slåtter er det en absolutt forutsetning at vi har ei eng i god drift med god kalktilstand, tett grasbestand, ugrasfri og ellers yterik. Lønnsomhetsgrensa for en ekstra slått har vi funnet å være ca. 80 FEm per dekar. Siste slåtten i et fem-slåttsystem oppnår ikke det, og fem slåtter er derfor uaktuelt.

Mange har både tre- og fireslåttsystemer på samme gården. Det er mest lønnsomt og praktisk å velge store, godt arronderte jorder til fire slåtter, helst
kombinert med kort transportvei.

Hensyn til fôringa

Når man går fra tre til fire slåtter, endrer både fôrkvaliteten og logistikken rundt fôringa seg. Det kan i tillegg til en ekstra slått stille nye krav til fôringssystemet.

Å fôre med rundball kan gi store variasjoner i fôrkvalitet fra ball til ball, spesielt hvis det er ulikt høstet eller konservert. Energirikt fôr (for eksempel tidlig høstet gras med høyt sukkerinnhold) kan føre til ubalanse i vommiljøet, særlig hvis det mangler nok struktur (fiber). Det kan også være vanskelig å justere fôrrasjonen presist, noe som kan gi utfordringer med vomhelse og produksjon. Pass på sakte overganger ved endringer i grovfôret.

For å få godt utbytte av et fire-slåttssystem er man i større grad avhengig av å kunne differensiere fôringa mellom ulike dyregrupper som har ulikt behov for kvalitetsfôr. Ikke minst i litt eldre fjøs kan dette gi praktiske utfordringer.

Fullfôring derimot, gir mulighet til å blande ulike fôrslag (kraftfôr, grovfôr, halm, mineraler osv.) i én homogen miks. Man kan da lettere balansere energi og struktur, og dermed oppnå stabil vomfunksjon og bedre fôrutnyttelse. Teknisk sett er det da enklere å tilpasse rasjonen til dyrenes behov, og man kan bruke energirikt fôr mer effektivt uten å risikere de ovennevnte utfordringene

Økonomien i overgang fra tre til fire slåtter

Jan Karstein Henriksen har gjort beregninger for innefôringsperiode 305 dager på et bruk med 40 melkekyr (400 000 kg årsmelk) med påsett i Agder, tilskuddssone 5A og for Rogaland i tilskuddsone 2. Det er rundballer med 30 prosent tørrstoff. For Rogaland er det satt 10 prosent høyere avlingsnivå og derved 10 prosent mindre arealbehov, samt bedre arbeidseffektivitet. Men siden sone 2 har mindre arealtilskudd, så kommer Agder og Rogaland ganske likt ut kostnadsmessig totalt sett for grovfôr + kraftfôr, arealtilskuddet inkludert.

I forutsetningene ligger at ved overgangen fra tre til fire slåtter økes N-gjødsling med 4 kg N per dekar og år, vi får 5 prosent avlingsreduksjon målt i fôrenheter, 16 prosent økt grovfôropptak for besetningen inkl. påsett, kvalitetsfôrbedring på 0,03 Fem og 21 – 22 prosent økt arealbehov for å kunne utnytte grovfôropptakspotensialet.

Tabell 1: Nøkkeltall fra beregningene for Agder i tilskuddssone 5A. Beløp i kr i alternativ A som 3 slåtter med lite areal. Andre alternativ er kr endring i forhold til den.

Utregningen og tabell 1 viser:

• Det er høyest totalkostnad ved alternativ A = å drive med tre slåtter på begrenset areal uten å få leid noe mer.
• Det er lavest totalkostnad ved alternativ D = Nok areal og fire slåtter. Da produseres ekstra grovfôr billig, du får høy fôrkvalitet, kan bruke alt grovfôret selv i egen produksjon, og sparer mye kraftfôrutgifter.
• I alternativ B med tre slåtter og bra med areal så en kan selge grovfôr, men det er store kraftfôrutgifter. Totalt sett er det mer lønnsomt enn tre slåtter og mindre areal, men totalkostnadene blir i en mellomstilling.

I Alternativ C med fire slåtter og lite areal, spares litt i eget grovfôr grunnet mindre avlingsnivå, men en må kjøpe mye ekstra grovfôr. Med denne tilpasning er mye kraftfôrutgifter spart, men en kommer totalt sett ut i en mellomstilling. Driver en i tillegg med mais sammen med et fireslåttsystem på grovfôret, vil kostnadsbesparelsene være større, men det forutsetter at en klarer å høste grovfôr med høyere proteinnivå, og at en har nok areal.

Konklusjon

Viktige forutsetninger for å lykkes med et opplegg med fire slåtter er at:

1. En først har optimalisert agronomien i produksjonen
2. En kan utnytte et mer energirikt fôr i fôringa som dyra trenger for å spare kraftfôr
3. Enga og jorda tåler hyppig slått
4. En har nok grovfôrareal
5. En kan utnytte stordriftsfordeler i egen maskinpark