Inn flytter en familie som fremover skal ta avgjørelsene på tunet og male finstua i en annen farge. Rollene er snudd, og man skal fra nå av banke på før man kan gå inn det som i alle år har vært ens egen inngangsdør.
Kårfolket blir ofte omtalt som en viktig ressurs på gården, men ofte også som noe bakstreversk. Noen som står i veien for de unges iver til å utvikle og modernisere drifta på gården, og som blander seg borti alt fra barneoppdragelse til hvor skitskrapa skal stå. Nyfjøset fra 1980 er det heller ingenting i veien med, og den nye traktoren er alt for avansert og kostbar.
I min hverdag hører jeg fra tid til annen historier om krig på tunet. Familieforhold blir satt på prøve og dialogen kan være vanskelig eller fraværende. En «stille» krig. Det kan like godt ha startet med en bagatell, som har utviklet seg til en vond og vanskelig situasjon.
Men, glemmer vi at kårfolket med sin erfaring, er en del av det viktigste på gården, nemlig den menneskelige ressursen? Kunne egentlig norsk landbruk klart seg uten?
Har du kårfolk på tunet, utfordrer jeg deg til å tenke over hvilke hverdagslige ting de bidrar med gjennom året. Hvis du i tillegg gjør et forsøk på å anslå timer, vil du kanskje bli overrasket.
Undersøkelsen "Generasjonsskifte i landbruket" (Sintef og KUN, 2021) viser at barnepass, matlaging, se til beitedyr, ved- og tømmerhogst, brøyting, vedlikehold, fjøsstell, hagearbeid, onnehjelp og rådgiving er noen eksempler på mer eller mindre synlige bidrag. Rett og slett en hjelpende hånd, som stort sett er der når det trengs.
Timene blir sjelden oppført på noen timeliste eller i regnskapet, og den delen av verdiskapningen fra norsk matproduksjon som kan tilskrives kårfolkets innsats tror jeg er større enn vi aner. Bidraget blir nok, både av landbruket selv og samfunnet ellers, sett på som en selvfølge og en naturlig del av livet på gården.
Ser man på det tradisjonelle gårdsbruket én generasjon tilbake i tid, er det mye som har endret seg. Gårdene har blitt større, og det er ofte behov for en inntekt utenfor gården for å få endene til å møtes. Samtidig er det flere av kårfolkene som velger å flytte fra gården for å gi mer armslag til de nye driverne.
Mange begrunner dette med at det blir for krevende å bo så nært innpå hverandre, de ønsker ikke å være i veien. Dette kan være fornuftig, så lenge det er et gjennomtenkt valg, og det finnes økonomisk rom for det.
Det er viktig å huske at ikke alle som er innflytter på en gård er oppvokst med denne kulturen, så her kan det bli et aldri så lite kultursjokk. Man skal tilbringe de fleste av årets dager på samme tun som svigers, til og med under samme tak dersom det er en generasjonsbolig. Er det i tillegg husdyrproduksjon på gården, kan det være vanskelig å reise bort for å få litt etterlengtet pause. De som oftest kommer best ut at en slik boform er nok barna, som får vokse opp med besteforeldrene vegg i vegg.
Det kreves en gjensidig respekt for hverandres privatliv, og for hverandre som personer, for at dette skal fungere i lengden. Det oppleves nok i mange tilfeller at kårfolket legger seg borti saker som kan bli en frustrasjon, men som oftest handler det mer om å «bry seg» enn å «blande seg». Her er det en hårfin balanse.
God kommunikasjon er en forutsetning, og her kreves en solid innsats fra begge generasjoner. En måte å lykkes med dette er å diskutere forventninger, gjøremål og planer med jevne mellomrom. Noen bruker begrepet «tunmøter», det er et fint uttrykk. Det bør også være takhøyde for at kårfolket bruker tid på å dyrke egne hobbyer og det bør være greit å si «nei» når det ikke passer å vaske fjøs eller passe unger.
Det bør også bygges en ny, lydisolert vegg, slik at man må på med skoene for å tusle fra den ene enden av trønderlåna til den andre. Kanskje skal det til og med lages nye odelsjenter og -gutter med kårfolkene få meter unna, da kan det være greit å være trygg på at ingen kommer inn uten å banke på. Regelen om å banke på bør forresten gjelde for kårboligen også.
Det er heldigvis mange rosende ord å høre, både om kårfolket og de unge som skal overta. Kårfolket har stor tiltro til at neste generasjon skal føre gården videre på en god måte, og de har et sterkt ønske om å legge til rette så godt de kan. De som overtar, ser som oftest hvilken ressurs det er å ha kårfolk rundt seg, men husker kanskje ikke å si det så ofte. Vi som samfunn burde kanskje også være flinkere til å verdsette den innsatsen kårfolket i det stille legger ned for at vi skal ha mat på bordet.
Ta godt vare på kårfolket!
