Protein på 1, 2, 3 - De komplekse byggesteinene

Proteiner kalles ofte for «kroppens byggeklosser», og består av aminosyrer bundet sammen i kjeder med ulik struktur. Hvert protein har sin unike sammensetning av aminosyrer. Sammen med ulike grupper av karbon, vann og oksygen, i tillegg nitrogen og svovel, gjør dette alle proteinene unike. Det er ikke alle aminosyrer kroppen kan produsere selv, og den må derfor få disse tilført gjennom fôret. Disse aminosyrene kalles essensielle aminosyrer, og er ulike for hvert dyreslag. Drøvtyggere er unike i at de kan, ved hjelp av mikrobene i vomma, bryte ned og bygge opp alt protein de trenger, så lenge tilstrekkelige mengder nitrogen og energi blir tilført i rasjonen. For drøvtyggere er grovfôret den viktigste kilden til protein. Protein bidrar til høy tilvekst og mjølkeproduksjon. Ønsket om å produsere mer og bedre grovfôr gjør at det er viktig å bevare mest mulig av proteinet i graset for at dyret skal kunne produsere slik det er ønskelig. Riktig slåttetidspunkt og god surfôrgjæring er noen viktige faktorer for å oppnå dette.

PROTEIN I HUSDYRPRODUKSJONEN

I fôrproduksjon, og spesielt hos melkekyr, snakkes det mye om proteininnhold. Dette proteininnholdet er et mål for hvor mye protein som er i plantene som dyra spiser, og som dyra kan ta opp. På analysebeviset til en fôrprøve vil proteinet være beregna som løselig protein og andel råprotein.

RÅPROTEIN

Råproteinverdien sier noe om hvor mye protein som finnes i planta, men ingenting om proteinverdien for dyret. For å beregne andel råprotein benyttes Kjeldahl -metoden. Dette er en metode for å beregne nitr innholdet i ulike organiske forbindelser. Det meste av nitrogenet dyra tar opp blir brukt til proteinsyntesen.

LØSELIG PROTEIN

Råprotein inneholder mye løselig protein. Det løselige proteinet er sterkt korrelert med andel fiber (Neutral Detergent Fibre, NDF) i grovfôret. Jo mer løselig protein det inneholder, jo mindre NDF. Det løselige proteinet kan også kalles en form for «ufullstendige» protein[1]er, og består av peptider, frie aminosyrer og ikke- aminonitrogen. Denne andelen protein løses raskt opp i vomma, og blir til ammoniakk. For at vom- mikrobene skal kunne utnytte seg av fôr med mye løselig protein, og dermed ammoniakk, er de avhengig av at det er tilgang på energi i form av sukker, stivelse og fiber.

PROTEINFORDØYELSEN HOS DRØVTYGGERE

I vomma vil mikrobene bryte ned de ulike proteinene fra fôret til peptider og aminosyrer, mens noe blir vi[1]dere brutt ned til organiske syrer, ammoniakk, karbondioksid og energi. Etter at mikrobene har brutt ned de ulike proteinene, bygges de opp igjen av mikrobene til dyras egne proteiner. For å greie dette er bakteriene avhengige av energi samtidig som ammoniakk er til stede i vomma.

PROTEINOPPTAK

Opptak av protein hos drøvtyggere beskrives som proteinbalanse i vom, PBV. PBV beskriver differansen mellom proteinet fra fôret som blir brutt ned i vomma og energien som trengs for at mikrobene skal kunne bygge proteinet opp igjen. Det vil si at PBV enkelt forklart er et uttrykk for om det er et overskudd eller et underskudd på nitrogen som det kan bygges protein av. Hvor effektive mikrobene er til å bygge opp nytt protein avhenger av fôropptak og rasjon. Er PBV- verdien lav vil ikke mikrobene få tilført nok nedbrytbart protein. Dette reduserer igjen fôropptaket. Er det derimot for høy andel PBV vil ikke mikrobene greie å bryte ned alt proteinet eller utnytte alle nitrogenforbindelsene etter nedbrytning av proteinet. Dette kan være på grunn av liten tilgang til energi til mikrobene, og det blir en ubalanse mellom andel protein og energi. Dette gir dårlig utnyttelse av verdifulle nitrogenforbindelser og dårlig fôropptak. For mye protein i fôret er kostbart for dyra, da det hoper seg opp i levra og kan være tungt å bli kvitt. Overskuddsproteinet vil til slutt gå over i blod og melk som urea, eller ut i møkka og dermed gå tapt til omgivelsene. Derfor er det viktig at det er et godt forhold mellom energi og protein i fôret, for å sikre god tilgang på mikrobeprotein i dyra. Det proteinet som føres bakover til tarmen, enten som protein mikrobene har brutt ned og satt sammen igjen, eller som mikrobene ikke har brutt ned, og blir tatt opp der kalles AAT, aminosyrer absorbert i tarm.

PROTEIN I GRASPRODUKSJONEN

For å få mest mulig protein i grovfôret som produseres er utviklingstrinn i planten samt ensileringsprosessen de viktigste parameterne. Det vil være ulikt proteininnhold i ulike grasarter, og arter med mye blad er mer proteinrike enn de med mye stengel. Forholdet mellom blad og stengel vil endre seg i løpet av vekstsesongen. Det er mye blad i ferskt gras og der det er ny vekst. Når plantene går inn i streknings[1]fasen vil andel av stengel i plantene øke, og forholdet blad/ stengel reduseres. Derfor synker proteininnholdet når andelen stengler øker i fôret Bladene inneholder proteiner, mineraler, litt lipider og sukker, mens stengelen inneholder mest tungtfordøyelige støttestrukturer som cellulose, hemicellulose og lignin. Disse strukturene gir en stødig ramme til stengelen for å greie å holde planta oppe. Dette vil også si at jo høyere planta er jo mer «ramme» trenger den for å holde seg oppe, og dermed mer tungt fordøyelig innhold. Proteiner finner vi i blader og i unge plantedeler som er i vekst. Dersom graset høstes på et sent vekststadium, vil andelen stengel være større og følgelig protein[1]innholdet lavere. / foto Morten Livenengen Belgvekster som kløver, erter, luserne og åkerbønner inneholder mye proteiner. I tillegg til å være bladrike, produserer de proteinet selv ved hjelp av nitrogenfikseringa i røttene. De tar til seg nitrogen fra lufta og ved hjelp av nitrogensyklusen danner rhizobium- bakteriene i røttene proteiner til egen vekst.

PROTEIN I KONSERVERINGS[1]PROSSESSEN

Sukkerinnholdet i plantene legger grunnlaget i surfôrgjæringa. Idet graset slås starter det en prosess der plantenes sukker brytes ned til karbondioksid, vann og varme. Proteinet brytes ned til ufullstendige proteiner slik som peptider, frie aminosyrer og ulike karbohydrater samt ammoniakk. For å unngå nedbrytning av viktige næringsstoffer og proteiner, og unngå varmgang, er det viktig å få konservert graset. Dette gjøres ved at graset enten tørkes, eller konserveres via rask pH- senking. For å senke pH raskt må det skapes lufttette forhold, slik som ved plastpakking. Da vil åndinga stoppe på grunn av manglende lufttilgang, og det vil ikke være en vekst av uønska bakterier. Tar det for lang tid før pH synker, vil proteinet i plantene brytes ned til ufullstendig proteiner, som løselig protein. Det vil også ha gått med mye sukker i ensileringsprosessen, noe som gir mindre smakelighet og mindre energi til mikrobene til å fordøye ammoniakk i vomma. Ved tørking og fortørking vil ikke bakteriene bruke sukker og det vil ikke dannes syrer. Protein og næringsstoffer vil beholdes. Forsøk i Danmark har vist at det kan være en sammenheng mellom fortørking og AAT, og et er en større andel av proteinet i tørrere fôr tas opp i tarmen. Benyttes ensileringsmiddel vil det bli en mer effektiv gjæringsprosess og mindre bruk av sukker. pH senkes raskere og det vil beholdes mer av både proteiner og næringsstoffer.