Vi vet at meitemark er viktig for omsetting av planterester og at de bearbeider mye jord, men hva mer vet vi om den store meitemarken som kanskje også er den gjeveste av dem alle?
Identifikasjon:
Lumbricus terrestris
Lumbricus terrestris som den heter på latin ble av Darwin allerede på slutten av 1800- tallet studert nøye. De er rolige typer, som foretrekker å bo i den samme gangen hele livet, så lenge det er tilgang på mat og partnere som ikke er i slekt. Faktisk er de så hjemmekjære at matauken skjer helst mens halen er forankret i gangen, og de samler seg et slags forråd over inngangen. Matlageret fungerer da samtidig som klimaregulering for gangen. Stormeitemarken liker best ferskt plantemateriale, og de har stoffer i spyttet som setter i gang nedbrytingen.
Jordarbeider og næringsforvalter
Jordpartikler, organisk og uorganisk materiale fordøyes, og kommer ut i andre enden som mer plantetilgjengelig. Marken bruker lite av næringsstoffene i det den fordøyer selv, og møkka er derfor svært næringsrik. Når de gjør fra seg i gangene blir næringstilgangen høyere enn i jorda for øvrig, og er en fordel for planterøttene som utvikler seg der. Det er også av betydning for moldinnholdet til jorda at markene henter mat fra overflata og omsetter det nede i i gangene. I forsøk med gråmeitemark er det for eksempel funnet 4 tonn møkk/daa/år i vårbygg, og enorme 100 tonn/daa/år i en luserne-eng. Vi må derfor kunne regne med at meitemarken er en reell bidragsyter både som jordarbeider og næringsforvalter. Gråmeitemarken spiser jo mer jord enn stormeitemarken, men de spiser til gjengjeld mer planterester. Stormeitemarken er funksjonsnedsatt ettersom den hverken har syn eller hørsel. Darwin mente likevel de viste tegn til å ha lukt- og eller smakssans fordi de foretrakk enkelte planterester fremfor andre. De tåler ikke lys, og huden som de puster igjennom tåler ikke å tørke ut. Derfor er de hovedsakelig nattaktive dyr. Det er derimot et par ting som kan gjøre at du oppdager dem på dagtid. Syke mark trekker opp til overflaten for å dø, men også sulten mark på utkikk andre ganger med tilgang på mer mat (ja, de kan okkupere andres ganger fremfor å grave seg en ny). Nå på våren kan du også komme over marken i det de gjennomfører sitt 1- 2 timer lange formerings-rituale. Da kobles de sammen mens de både mottar og overfører sperm til hverandre (se bilde). Selv om selve formeringen i seg selv er finurlig er kanskje prosessen i forkant vel så interessant. Studier har vist at de faktisk bruker tid på å både sjekke hverandre opp, samt måle seg mot hverandre. Størrelsen teller når de velger partner, og de ønsker en som er av samme størrelse som seg selv for å unngå komplikasjoner under formeringen.
Under norske registreringer på leirjord i Midt- Norge er det funnet ca 600 markganger per m2 like under ploglaget. Syv år etter, med et omløp hvor store deler bestod av eng, hadde antallet økt til 800 markganger m2. Gangene kan på et dekar jord utgjøre flere hundre kilometer, og de huser halvparten av de frittlevende nitrogenfikserende mikroorganismene, i tillegg til å ventilere luft og drenere vann.
Stormeitemarken er derfor med alle sine finurligheter virkelig en type du vil ha som partner i jordbruket, og de krever kun kost og losji for innsatsen.
