Ofte stilte spørsmål om pollinatorsoner

Det haster å gjøre tiltak for å stoppe den dramatiske nedgangen i artsrikdom og mengde av insekter. Det er høy andel truede arter blant pollinerende insekter generelt, særlig villbier som humler og solitære bier. Mange sommerfugler, svermere, biller, blomsterfluer, planteveps og andre insekter hører også til den store gruppen «pollinerende insekter». I Norge står 24,2% av dem på Rødlista Mange pollinerende insekter på Rødlista.

Pollinerende insekter har en viktig funksjon i økosystem og matproduksjon. Både mengde og kvalitet på frukt, bær, oljevekster og frøproduksjon, blant annet kløver, er avhengig av en vellykket pollinering. For åkerbønner bidrar pollinerende insektene til større avling, tidligere belgansett og jevnere modning. Pollinerende insekter er viktig i… | Norsk Landbruksrådgiving Det er dokumentert at tiltak som flerårige soner for pollinerende insekter også har en positiv effekt på nytteinsekter og fugler i kulturlandskapet som også opplever en dramatisk nedgang.

Den viktigste årsaken til insektdøden er arealendringer som fører til tap av eller nedgang i kvaliteten på leveområder og fragmentering av populasjoner. De gamle blomsterrike slåttemarkene og naturbeitene, som er viktige livsmiljøer for pollinatorer, blir stadig færre, mindre og ligger mer spredt. Samtidig forsvinner åkerkanter, veikanter, åkerholmer, bekkekanter og andre kantsoner som knyttet sammen slåttemarkene og naturbeitemarkene.

På alle landbrukseiendommer kan det gjøres tiltak for å reversere denne utviklingen. Pollinerende insekter trenger nektar og pollen fra blomstrende planter. Det er derfor viktig å øke areal med blomstrende vegetasjon i kulturlandskapet. Aller viktigst er det å ta vare på eksisterende kulturmarker og kantsoner som fortsatt finne på de fleste gårdene. I tillegg kan vi lage nye biotoper som kan supplere, men ikke erstatte de gamle engene og naturlige kantsonene. Pollinatorsoner godt egnet for å flette sammen biotoper og populasjoner som ligger mer eller mindre isolert i landskapet. For utvikling av en naturlig populasjonsdynamikk og overleve over tid har mange arter behov for spredningskorridorer eller «stepping stones» som fletter sammen et nettverk av habitater i landskapet.

Mange opplever blomstrende og varierte strukturer i landskapet som vakkert, og mange bønder får positive tilbakemeldinger for pollinatorsonene som ofte er godt synlige i nærmiljøet. Det fører til positivt omdømme av landbruket. Ved å lage pollinatorsoner bidrar landbruket til et pollinatorvennlig kulturlandskap.

Ville pollinerende insekter har som enkeltarter og gruppe stor betyning i økosystemene og for pollinering av kulturarter. Sammenlignet med honningbien kan ville bier oppnå dobbelt så høy fruktsetting med samme antall blomsterbesøk. Blomster besøkt av ville bier har derfor dobbelt så stor sannsynlighet for å bli frukt. Humler har en unik og effektiv pollineringsteknikk gjennom å vibrere med kropp og vinger for å riste pollen ut av pollenbærerne. Ville bier, humler og solitære bier og andre pollinerende insekter bidra til mer stabil pollinering selv under utfordrende værforhold. Bier i blomar for betre avlingar | Norsk Landbruksrådgiving

Om det er enkelt å etablere en sone for pollinerende insekter er avhengig av forutsetningene på gården, for eksempel eksisterende strukturer og biotoper, jordsmonn, ugrassituasjon, mulighet for skjøtsel og vekstskifte. I forhold til såtidspunkt og såteknikk kan det være like lett eller vanskelig som å etablere ny eng eller kornåker. For å lykkes med etablering av en sone for pollinerende insekter er det viktig å finne en god plassering og velge riktig type sone (ett- eller flerårig, frøblanding, naturlig kantsone utenfor dyrka mark).

På de fleste gårder finnes det fortsatt noen kantsoner med markblomster, for eksempel langs med veier, mot åkerholmer eller steingjerder, mellom åker og skog, rundt kulturminner eller under kraftlinjer. Skjøtsel av disse er et effektivt og ofte enkelt tiltak. I tillegg kan dyrka areal spares til matproduksjon. Før man lager nye pollinatorsoner, bør man derfor se etter naturlige kantsoner på gården og skjøtte dem på riktig måte. Naturlige kantsoner har ofte et mangfold av stedegne engblomster, er varige, tilbyr i tillegg til mat stabile bo- og ynglemuligheter til insektene og er derfor spesielt verdifulle for pollinerende insekter og biomangfoldet generelt. Mange naturlige kantsoner har utviklet seg over lang tid til et unikt «samfunn» med ville planter, insekter, moser, lav, sopp og amfibier. Nye soner kan supplere, men ikke erstatte naturlige kantsoner og de gamle kulturmarkene i landskapet.

I flere fylker kan det søkes skjøtselstilskudd gjennom de regionale miljøprogrammene for «tilgrensa kantsoner utenfor dyrka areal» under § 13 Soner for pollinerende insekter. Dette er kantsoner som man ikke kan lage, og det er enklere å lykkes med skjøtsel av eksiterende arealer, enn å etablere nye soner på dyrka areal. I områder der det finnes få naturlige kantsoner og gamle kulturmarker, kan nye soner for pollinerende insekter utgjøre en stor forskjell for pollinerende insekter. Det gjelder for landskap med store åkrer og mye monokulturer og gjengrodde landskap med lite beitedyr.

Du kan få hjelp til å finne viktige eksisterende kantsoner og god plassering av nye soner for pollinerende insekter på din gård av en rådgiver i NLR. Ta gjerne kontakt med meg.

Soner for pollinerende insekter har en positiv effekt på jordhelse der de finnes og i tilgrensende åker. I en godt etablert pollinatorsone vokser det et mangfold av plantearter som er grunnlaget for et mangfoldig liv over og under bakken. Mangfoldet bidra vesentlig til et rikere jordliv og bedre jordhelse. Mange insekter fordøyer og bryter ned planterester og fører næringsstoffene tilbake til jordsmonnet. Nytteinsekter lever eller overvintrer i kantsoner og sprer seg inn i åkeren. Dette er dokumentert for eksempel for gulløye som også kalles «bladlusløve». Flere arter av løpebiller spiser bladlus, andre smådyr og ugrasfrø for eksempel kobberløper og lærløper. Desto eldre en pollinatorsone er, desto flere arter finner den som levested, og desto større er også den positive effekten for jordhelsen. I et landskap med høy andel økologisk verdifulle strukturer er masseforekomst av skadedyr mer sjelden enn i et ensformig landskap med mye monokulturer. Utover det reduserer flerårige pollinatorsoner jorderosjon.

Hvor mange soner for pollinerende insekter som er hensiktsmessig å etablere er blant annet avhengig av hvilke og hvor mange landskapsstrukturer og leveområder for ville planter og dyr som allerede finnes på din gård. For insektene er spesielt avstanden mellom bol- og overvintringsplasser og biotoper der de finner mat av stor betydning. Studier viser at hunnene til mange arter av solitære villbier henter pollen 150-200 m fra bolplassen, noen arter flyr opptil 600 m. Sosiale bier som humler og honningbier har betydelig lenger aksjonsradius. Med det som utgangspunkt kan det være et viktig mål å gjenskape leveområder for pollinerende insekter slik at det er maksimal avstand på cirka 200 m mellom leveområdene.

Det finnes studier i flere land som sier noe om hvor mye blomstrende areal eller lengde av blomstrende soner som trengs for å dekke behovet for ville insekter. I flere land i sentral Europa anbefales miljø- og klimatiltak på 5 til 10 % av dyrka areal. I Sverige anbefales å dele opp åkrer som er større enn rundt 150 dekar med pollinatorsoner, eller andre strukturer som «billebanker» Gynna naturliga fiender med en skalbaggsås, sandbedd Kolonisation av vilda pollinatörer i anlagda sandblottor och sandbäddar eller hekker, for å skape variasjon i landskapet og nok habitater for insekter, fugler og andre dyr.

Dersom du ønsker hjelp med å øke biodiversitet og legge til rette for pollinerende insekter på din gård, kan du ta kontakt med meg for en «Biodiversitetssjekk på gården».

Det er avgjørende å finne en god plassering for pollinatorsonene for å lykkes med etablering, oppnå god effekt for insektlivet og en praktisk tilpassing til gårdsdriften. Her er det listet opp noen viktige forhold som bør tas hensyn til ved planlegging av pollinatorsoner på dyrka mark:

• Lite rotugras

På etableringsarealet bør det være god kontroll på rotugras som kveke, åkertistel, åkerdylle, åkersnelle, høymole, brennesle og burot. Etter noen år med eng/frøeng og god pløying er det ofte gode forhold for å så en sone for pollinerende insekter. Areal der det er mye rotugras eller andre invasive fremmedarter som hønsehirse, lupiner og kjempespringfrø, er generelt ikke egnet for å etablere pollinatorsoner før disse er bekjempet. I Tyskland har man noe lengre erfaring med pollineringssoner, og flere veiledere nevner spesielt at areal med mye kveke og tistel ikke er egnet til pollinatorsoner. Bønder i Vestfold som deltok i en spørreundersøkelse gjennomført av NLR, bekrefter at åkertistel ofte er årsak for avslutting av pollinatorsoner.

• Inntil blomsterrik kantsone

Dersom man finner naturlige, blomsterrike kantsoner utenfor åkeren, for eksempel langs med en vei eller mot skogen, er det hensiktsmessig å plassere en ny sone for pollinerende insekter på dyrka mark inntil denne naturlige kantsonen. På den måten skapes en ekstra brei sone og den positive effekten på insektlivet forsterkes. For eksempel har humler ofte bol i forlatte gnagerbol i åkerkanten og samler gjerne pollen og nektar fra kløver-artene i pollinatorsonene. Samtidig danner en sone på dyrka mark en buffer for den naturlige kantsonen.

• Mye sol

Pollinerende insekter trenger blomster for å få tak i pollen og nektar, og de har behov for gjemmesteder samt steder der de kan fullføre sin livssyklus. Dette finnes det mest av der det er mye sol og varme. Derfor er det hensiktsmessig å legge sonene for pollinerende insekter i soleksponerte, gjerne sandige og relativ tørre åkerkanter. For eksempel er lysåpne åkerkanter i hellende terreng mot sør bedre egnet enn skyggefulle åkerkanter som heller mot nord.

• Lite næring

Generelt har næringsfattige habitater et større potensiale for å bli artsrike. Typiske naturengsarter er lavvokste og utkonkurreres over tid og uten skjøtsel av høyvoksende planter og gras på næringsrik jord. I frøblandingene for pollinerende insekter er det valgt ut arter som er relativ konkurransesterke, som honningurt og bokhvete, men mange av dem, som prestekrage, karve eller rundbelg, trenger lengre tid for å spire. De kan ikke konkurrere med de nitrogenelskende ugrasartene som er tilpasset åkerkultur med din livssyklus og overlevelsesstrategi. Forsøk i Sachsen-Anhalt viser noe høyere etablering av innsådde arter i flerårige pollinatorsoner på sandjord (55-92%) sammenlignet med leirholdig jord (50-80%). Poster_Feldtage_Mehrj_Bluehstreifen_22-06-18.pdf Pågående forsøk med NIBIO robustfrøblanding viser at man kan lykkes med etablering av pollinatorsoner på næringsrik jord med gode forberedelser, riktig frøblanding og såmengde.

For plassering av pollinatorsoner bør de næringsfattigste jordartene på en gård velges. Næringsrik leirjord, areal som i perioder er oversvømt og kantsoner med næringstilsig fra vei er ofte ikke egnet. Man bør da heller velge andre tiltak for å øke areal med blomstrende vegetasjon, for eksempel blomstrende underkultur/fangvekst i kornåkeren, planting av blomstrende hekker eller skjøtsel av eksisterende, blomsterrike kantsoner.

• Tørre områder

Jordtemperaturen i naturlig godt drenerte og tørre områder er varmere. Mange pollinerende insekter er avhengig av eller trives best der det er varmt og tiltrekkes av den tidligere blomstringen i tørre og varmere arealer. Fuktige områder ligger gjerne noe lavere i terrenget og samler derfor ofte mer næringsstoffer enn tørre, godt drenerte områder. Dette gjør at tørre områder vanligvis har bedre forutsetninger for etablering av pollinatorsoner enn våte eller dårlig drenerte arealer.

• Areal som er vanskelig å drive

Det kan være en god løsning for både driften og ville planter og dyr å bruke teiger som er vanskelig å bruke i vanlig drift, for eksempel åkerhjørner med skarpe vinkler, små teiger eller smale overganger, til pollinerende insekter. En slik pollinatorsone kan etableres på hele teigen og vil da ofte være bredere enn minimumskravet i forhold til RMP-tilskudd på 2 meter. Breie soner har en større positiv effekt på insektlivet.

Du kan få hjelp av en rådgiver i NLR til å finne ut hva som er mest hensiktsmessig på din gard og driftsform. Ta gjerne kontakt med meg.

Minstebredden i forhold til RMP-tilskudd er 2 meter. I andre land er minstekravet ofte 3-5 m og anbefalingene varierer fra 3 til 12 meter i ulike land og regioner (03_Ackerwildkrautstreifen.pdf). Det finnes studier som viser at flerårige pollinatorsoner med regionale frø på 1 og 3 meter har god effekt på insektmengde og artsmangfold av bier og sommerfugler (Between perfect habitat and ecolo... preview & related info | Mendeley).

Pollinatorsoner påvirkes av åkerdriften med gjødsling, sprøyting, jordbearbeiding og innhøsting. Særlig avdrift av plantevern påvirker sonene negativt. Insektene vil derfor ofte ikke kunne bruke sonen på hele bredden. I mange tilfeller vil en bredere sone være nødvendig for å hjelpe de ville artene. Man kan løse dette ved å legge pollinatorsonene på dyrka mark inntil en naturlige kantsoner langs med en vei, åkerholme, skogen, vannforekomst eller annet. I andre tilfeller kan et samarbeid med naboen der begge har en sone på hver sin side av eiendomsgrensen, være en god løsning. Pollinatorsonen vil da være dobbelt så bred for insektene og begge eiere vil kunne søke om tilskudd.

Om sonene skal være ett- eller flerårige er et viktig valg som bør tilpasses de naturlige og driftsmessige forutsetningene på gården (jordsmonn, mikroklima, naturlige biotoper, vekstskifte og tilgjengelig redskap).

For insektene har flerårige soner vesentlig større verdi enn ettårige fordi flerårige soner er der også gjennom vinteren og fungerer som gjemmested og leveområde hele året. Insekter legger egg, humledronninger overvintrer og fugler finner frø i sonene gjennom vinteren. Desto eldre sonen er, desto flere arter finner frem til de nye habitatene og desto større mangfold utvikler seg i tilknytning til den. I et landskap med få strukturer (steingarder, åkerholmer, vannforekomst, veikanter osv.) og mye monokultur trengs det lengre tid for plante- og dyrelivet for å finne og etablere seg i nye habitater. I flerårige soner har artene mulighet for å bygge opp livskraftige populasjoner. Over tid utvikler det seg både et større mangfold av arter og antall individer av de enkelte artene øker. Nye leveområder kan derfor bli mer verdifulle for hvert år dersom de skjøttes på riktig måte.

Ettårige frøblandinger har fordelen at de har konkurrensesterke arter som spirer raskere og blomstrer tidligere dersom blandingen inneholder for eksempel honningurt eller lin, og tilbyr frø til fugler dersom blandingen inneholder for eksempel solsikke og bokhvete. Pollen og nektar fra erteblomsterartene finnes i ett- og flerårige frøblandinger og har generelt høyt proteininnhold og -kvalitet for insektene. Ettårige pollinatorsoner diskuteres av mange insektforskere som «feller» fordi egg, larver eller hele humlebol ødelegges når sonene jordbarbeides, og noen veiledere anbefaler derfor ikke lenger ettårige pollinatorsoner (for eksempel Institutt for agrarøkologi og biodiversitet i Mannheim, Tyskland). Det kan likevel være hensiktsmessig å så ettårige blomsterfrø eller frøblandinger for å tilby nekta og pollen til insektene for eksempel på vendeteiger der de også har funksjon som fangvekst.

I praksis er det ulike forutsetninger, mål og motivasjon for etablering av soner for pollinerende insekter. Du kan få hjelp av en rådgiver i NLR for å finne ut hva som er mest hensiktsmessig på din gard og driftsform. Ta gjerne kontakt med meg.

I august og september er det ofte gode forutsetninger for spiring og flere arter kan blomstre allerede neste sommeren når sonen er høstsådd. Særlig på tørkeutsatt areal om våren, er etablering om høsten anbefalt. Noen arter i frøblandingene kan ha behov for kalde temperaturer for å spire eller blomstre (stratifisering og vernalisering). Ved etablering av ett- og flerårige soner om våren bør det skje så tidig som mulig for mest mulig blomstring samme året.

Noen arter i de regionale frøblandingene trenger lengre tid for å spire. Dette medfører dårligere konkurranseevne i forhold til ugraset i åkeren. Etablering i august-september vil gi de sådde artene et lite forsprang og føre til mer blomstring første sommeren. Ved etablering av en sone med regional frøblanding om våren vil det være sparsommelig blomstring i etableringsåret. Arter som prestekrage og engsmelle blomstrer i såingsåret dersom de får spire tidlig nok. Forsøk på Sør-Østlandet viser at blomstring av «ugras» som linbendel, gjetertaske, åkerstemorsblom, tofrøvikke, åkergråurt og vassarve kan veie opp for det første sommeren. NIBIO_BOK_2023_9_1.pdf side 174

Det er viktig å ha et godt såbed på areal som er fritt for rotugras. For å så frøene kan det brukes vanlig såmaskin med og uten såfrøkasse, ugrasharv med såutstyr eller breisåing med etterfølgende harving. Anbefalt såmengde er 1-3 kg/da for flere frøblandinger, minste såmengde anbefales på mer næringsrik jord. Mange arter har små frø og må ikke såes dypt, maksimal sådybde er 1 cm for de største frø i regionale blandinger, mindre frø skal bare så vidt dekkes av jord. Det er nødvendig med god spireråme, og tromling for god jordkontakt dersom frøet blir spredd løst på jordoverflaten ved breisåing. For å lykkes like bra med etablering av pollinatorsonen som med kulturen er det viktig å gjøre det under de samme gode forutsetningene for spiring dvs. etablering av sonen bør ikke utsettes. Spiring av artene i regionale frøblandinger tar noe lengre tid, er ikke like jevnt som for kulturarter og krever derfor mer tålmodighet. I en frøblanding med svært ulike frø er det viktig å bruke god tid ved såing. Ved bruk av vanlig såmaskin kan det være behov for en person bak på såmaskinen som sørger for jevn utmating.

Det er viktig å merke seg at «tilgrensa kantsoner utenfor dyrka areal» i de regionale miljøprogrammene er naturlig eksisterende kantsoner som trenger skjøtsel. De kan ikke etableres ved dyrking.

Du kan få hjelp av en rådgiver i NLR til å finne ut hva som er mest hensiktsmessig på din gard og driftsform. Ta gjerne kontakt med meg.

Skjøtselen må tilpasses utviklingen av sonen. For alle soner gjelder at det ikke bør brukes plantevern eller gjødsel for å oppnå best effekt for pollinerende insekter og biomangfoldet generelt. Det er også et vilkår for tilskudd gjennom de regionale miljøprogrammene. Det betyr at det bør være kontroll over rotugras før sonen etableres.

Ugrasslått

Ideelt sett er det best dersom ettårige soner kan utvikle seg fritt og ligge i ro gjennom vinteren som gjemmested for artene. I praksis er det for mange ettårige og flerårige soner, særlig i etableringsåret, behov for pussing av ugras før arter som meldestokk, burot og balderbrå blir for høye (50-60 cm) og setter frø. Det er da viktig å stubbe høyt (10-20 cm) slik at de ønskede artene overlever og blomstrer senere. Dette prøves nå i fire forsøksfelt med NIBIOs robustfrøblandinger. Første resultat viser at dekningsprosent av sådde arter kan bli rundt 90% på slutten av første året. NIBIO Brage: Pollinatorsoner i landbruket

Årlig skjøtsel

Flerårige soner og tilgrensende kantsoner bør slås med høy stubb (10-15 cm) etter ferdig blomstring rundt september. Ideelt er dersom plantematerialet ligger i noen dager for å sikre frøspredning. Deretter bør plantematerialet fjernes for å hindre gjødsels- og kvelingseffekten og sikre mest mulig blomstring i sonene neste sesong. Dette er spesielt viktig i tilgrensende kantsoner. Dersom dette ikke er mulig, kan det brukes beitepusser. En studie i Tyskland dokumenterer at årlig beitepussing der biomassen blir liggende i sonen, øker mengden og mangfoldet av ville bier og sommerfugler i flerårige pollinatorsoner sådd til med regionale frøblandinger. s10841-022-00383-6 (1).pdf

Alternativt eller i tillegg kan sonene etterbeites om høsten. Ved bruk av virtuelle gjerder som Nofence og Monil er det nå enklere å få til etterbeiting på åkrene og kantsonene. Flere har gode erfaringer og ser nye måter å bruke landskapet med beitedyr. Erfaringer med NoFence | Norsk Landbruksrådgiving

Ettersåing

Etter noen år kan det være behov for ettersåing av frø i flerårige soner for å ha nok blomstrende arter. Et godt tidspunkt er etter slått eller pussing om høsten.

I noen fylker kan det kombineres grasdekte kantsoner mot vann og pollinatorsoner ved å blande blomstrende arter som hvitkløver, rødkløver, knoppurt, smalkjempe og prestekrage i grasfrøblandingen og utvide sonen i bredden (6 meter). Soner inntil bekker og vann er vanligvis næringsrike. Dette favoriserer grasarter som ofte dominerer i hele sonen etter få år. Det er svært vanskelig å etablere blomstrende arter i tett grasmark. Med lite blomstring mister slike soner funksjonen for pollinerende insekter. De bør likevel få ligge som kantsoner mot vann for å hindre avrenning.

Insektsvennlig slått

For insektene er det viktig å dele opp sonene og slå delene til ulike tidspunkt, for eksempel med to ukers mellomrom, slik at ikke hele matfatet og alle gjemmesteder for insektene er borte samtidig ved slått eller avslutning (pløying) av sonen. Utover det er det også en fordel for at flest mulig plantearter kan få modne frø. Seksjonsvis slått av pollinatorsonene er viktig for artene og derfor et vilkår i flere europeiske regioner/land.

Sonene bør ikke slås på et tidspunkt med mye insektaktivitet. Terskelen for å utsette slåtten til kveld eller tidig formiddag når det er kjøligere og mindre insekter er ute og flyr, bør være når det flyr flere enn en villbie per kvadratmeter i pollinatorsonen.

Bruk av skjærende slåtteredskap med kniver er mer innsektvennlig enn redskap med roterende skiver. Beitepusser dreper flest insekter. Insect- and spider-friendly mowing technology in grassland – overview and evaluation For mindre areal er tohjulsslåmaskiner godt egnet. For slått av større areal har det blitt utviklet insektsvennlig slåtteredskap med dobbelte kniver (for eksempel DM Schmetterling – Sauerburger).

Tilpasset skjøtsel

I enkelte flerårige soner eller deler av sonen, for eksempel der rødkløver dominerer, kan det være hensiktsmessig å pusse midt i sesongen for å stimulere til flere blomstringer og gi plass til flere arter som hvitkløver og karve avhengig av frøblandingen som er brukt. Selv om det kan føles feil å slå blomstrene, fører dette ofte til mer og lengre blomstring gjennom sesongen.

I tilgrensende kantsoner kan det være behov for rydding av tett vegetasjon mens enkelttrær og busker som selje, vier, lønn, eik og rogn bør stå. Generelt er det bedre å bruke skjærende redskap som ljå, tohjulsslåmaskin og ryddesag med kniv, istedenfor knusende redskap (beitepussing).

For noen tilgrensende soner er det tilstrekkelig dersom de slås hvert andre eller tredje år. Fjerning av plantemateriale er spesielt viktig i tilgrensende kantsoner utenfor dyrka mark for at sjeldne arter ikke kveles.

Du kan få hjelp av en rådgiver i NLR til å finne ut hva som er mest hensiktsmessig på din gard og driftsform. Ta gjerne kontakt med meg.

Felleskjøpet Agri og Strand Unikorn (Norgesfôr) har ett- og flerårige kommersielle frøblandinger med pollinatorvennlige blomster. Strand nr. 70 er en ettårig frøblanding, tilsvarende Spire insektsvenn (FKnr. 32521) fra Felleskjøpet (eventuelt også Spire Fangvekst sommer allsidig). Strand nr. 71 og Spire insektsvenn (FKnr. 32529) og er flerårige blandinger. Alle frøblandinger har ulik artsammensetning.

Det er nå også flere regionale robustfrøblandinger fra NIBIO tilgjengelig for Sørøstlandet, Innlandet og Midt-Norge hos de samme forhandlere og NIBIO Landvik direkte. I tillegg er en begrenset mengde av robustfrøblandingen for Sørvestlandet og Nordland tilgjengelig fra NIBIO Landvik. Regionale frøblandinger er flerårige og har 100% norskprodusert frø. De er dyrere og gir grunnlag for høyere tilskuddssats som skal dekke merkostnadene gjennom de regionale miljøprogrammene.

Det er mulig å blande frøblandinger til soner for pollinerende insekter selv. Man bør da velge arter fra ulike plantefamilier, for eksempel erteblomst-, skjermplante-, kurvplante- og korsblomstfamilie, og arter som blomstrer til ulike tidspunkt i løpet av sesongen. Som ettårige arter er lin, bokhvete (må ikke såes så tidlig siden den ikke tåler frost), oljedodre, sneglebelg, solsikke, honningurt, agurkurt og raps, som flerårige arter er tiriltunge, karve, pimpernell, sikori og flere kløver-arter tilgjengelige enten hos Felleskjøpet Agri og/eller Strand Unikorn (Norgesfôr).

En regional frøblanding har frø fra ville plantearter som vokser i regionen. Norge er delt inn i ni forskjellige frøregioner. For å lage de regionale frøblandingene har biologer valgt ut noen plantearter som forekommer naturlig i disse regionene. Noen av artene er typiske for regionen eller vokser bare i en bestemt region. Andre arter forekommer i hele landet. Arter og underarter eller sorter fra ulike regioner har ulik genetisk sammensetning som har blitt til gjennom tilpassing til regionale forhold, jordsmonn og klima, siden siste istiden. For eksempel er det ulik blomstringstid i ulike regioner og dette har festet seg genetisk.

Frø av de ville artene ble samlet inn og oppformert av NIBIO Landvik og Holt i liten skala og siden av bønder i regionene. Regionale blomsterfrø-blandinger og naturgras / fjellfrøblandinger - Nibio Disse danner grunnlag for NIBIOs regionale «robustfrøblandinger» som nå er tilgjengelig for Sørøstlandet, Innlandet, Midt-Norge, Sørvestlandet og Nordland. Hver blanding inneholder 8-10 pollinatorvennlige, flerårige markblomster fra tilhørende regionen og en cirka like stor andel frø av svakvoksende grasarter som også har opphav i samme region.

Kommersielle frøblandinger har kultursorter dvs. arter der spesielle egenskader, for eksempel farge eller blomsterform, har blitt avlet frem. Vanligvis er disse frøene produsert i utlandet.

Regionale arter er robuste fordi de har tilpasset seg klima og jordsmonn i regionen siden siste istiden. De sprer sine frø selv, overvintrer, spirer lett og har derfor de beste forutsetninger for å klare seg over tid. Ville plantearter har en sikker og lang blomstringstid også i en kald eller regnrik sommer. Tilpassingene er manifestert i den unike genetiske sammensetningen som er viktig å bevare.

Mange villbier (humler og solitære bier) og andre pollinerende insekter er avhengige av ville planter. Man kan si det så enkelt som «ville insekter trenger ville planter». Derfor er artsrike naturtyper, for eksempel gamle beitemarker eller nye leveområder etablert med regionale frø ekstra verdifulle for ville insekter. Pollinatorer i blomsterenga | Norsk Landbruksrådgiving

Et NIBIO-prosjekt har dokumentert at de regionale frøblandingene gir grunnlag for en allsidig insektfauna med sommerfugler, fluer, blomsterfluer, nettvinger, marihøner og villbier. Flere av disse er viktige nytteinsekter og bidrar til færre bladlus og andre skadedyr i åkeren. Frøblandinger dominert av honningurt og kløver tiltrekker seg i hovedsak honningbier og humler. Spesielt rødkløver er viktig for langtunga humler og blant dem de mest trua artene kløverhumle og slåttehumle. Trolig var mangel på rødkløver årsaken for at slåttehumla forsvant i England.

Kommersielle frøblandinger har mye importert frø. Det er påvist flere tilfeller der uønskede, fremmede arter (hønsehirse, blodkløver og steinkløver) fra frøblandingene har spredd seg i norsk natur. I kommersielle frøblandinger er det hovedsakelig kulturarter og sorter som ikke er så hardføre som ville arter. Etter noen år går mange arter ut fordi kulturartene ikke overlever mange vintre og ikke spre seg naturlig. Etter få år dominerer derfor ofte grasarter i sonene der det er brukt kommersielle frøblandinger.