Dyrkingsveileder fôrmais

For å oppnå gode resultater i fôrmaisdyrkingen kreves det en del bakgrunnskunnskap. I denne dyrkingsveilederen tar vi for oss viktige punkter for å lykkes med fôrmais. En god ugraskamp er en avgjørende faktor for avling og kvalitet.

Klima og dyrkingsmuligheter

Dyrkingsområdet for mais i Norge er begrenset. Mais er en varmekjær vekst som kan dyrkes i de varmeste jordbruksområdene her i landet, særlig langs kysten, der risikoen for tidlig nattefrost er begrenset. Maisen er også sensitiv for frost om våren. Lune sørvendte arealer med lett jord kan gi ekstra gode resultater. I sommerhalvåret er det lang daglengde og høy global innstråling noe som bidrar positivt til maisdyrking i Norge.

Når vekstsesongen er lang nok og døgngradene høye, kan mais gi store avlinger og et godt, smakelig og næringsrikt fôr som kan øke grovfôropptaket. Innsatsfaktorene er lave, men maisen krever en god del mekanisering som ikke trengs i grasdyrking.

Maisvarmeenheter

For å vurdere dyrkingsmulighetene for fôrmais beregnes maisvarmeenheter (MVE). MVE regnes ut etter formelen for Ontario Heat Units. Fra såing til midten av oktober skal det normalt være minst 2400 MVE for at fôrmaisen skal bli moden.

Formel for beregning av MVE:

MVE = (Ymax + Ymin)/2

Ymax = 3,33*(Tmax-10)-0,084*(Tmax-10)²

Ymin = 1,8*(Tmin-4,4)

Tmax = døgnets maksimumstemperatur i 2 m høyde

Tmin = døgnets minimumstemperatur i 2 m høyde

Tabell: Maisvarmeenheter fra ulike lokasjoner i Norge i 2021

Det er ikke å forvente at maisen blir moden hver vekstsesong. Det betyr at vi ikke får den ønskelige mengden av stivelse per kg tørrstoff hvert år, som vi ser i andre land. Selv om maisen ikke oppnår høy nok stivelse hvert år, så får vi i de sørligste områdene allikevel gode avlinger. Det er mulig å velge sort ut ifra om du ønsker høy stivelse eller stor avling. I forsøksfelt på Østlandet fra 2005-2018 lå gjennomsnittsavlingen på 1312 kg ts/daa.

Jord

Lettere jordtyper er mest egnet. Tyngre jord er mindre egnet og kan gi lavere avlingsutbytte. Maisen trives best med pH mellom 6 og 7. Kommer pH over 7 kan bor og manganmangel forekomme. I vindutsatte områder er det viktig med jorder med gode leforhold. Ved lavere pH reduseres opptaket av næringsstoffer (fosfor, magnesium, kalsium). I vindutsatte områder er det viktig med jorder som ligger mest mulig i le for vinden.

Sorter

Sortens tidlighet angis i FAO-tall. FAO-tall er et internasjonalt begrep utviklet for å angi hvor tidlig sortene er modne.

FAO står for Food agricultural organisation. Det finnes ingen regler for hvordan FAO nummer skal tildeles, og det er ikke en fasit på hvor tidlig sortene kommer til å modnes. I Norge bør valg av sorter gjøres på bakgrunn av norske forsøk, samt forsøk fra Sverige og de kaldeste plassene i Danmark. FAO tall i andre land er nødvendigvis ikke lik som i Norden, FAO er ulikt mellom land. Systemet med FAO bygger på antall dager som kreves for at sorten skal bli moden og angis som et tall mellom 100-1000. En økning på 50 FAO-enheter tilsvarer 8-10 dager senere modning i utlandet. FAO tallet svarer ikke alltid til norske forhold, men det gir en god pekepinn når en skal velge ut passende sorter. Tidlige sorter har lavere avlingspotensiale enn seinere sorter. Sortene som bør være utprøvd i forsøk i Norge. Velg sort ut fra ønske om kvalitet, stivelse og avling. Det er noen sorter som har raskere utvikling om våren med blader som dekker rekkene mer, disse er spesielt godt egnet i økologisk fôrmaisdyrking fordi de skygger raskere og konkurrerer dermed fortere ut ugraset. I vindutsatte områder er det viktig å velge sorter som ikke er utsatt for legde. Det finnes også sorter som er mer kuldetolerante om høsten. Stay-green er et uttrykk på sorter som har en lengre fotosyntese produksjon i bladverket, selv om maisen er moden. Ved lengre fotosyntese-produksjon i bladverket om høsten, så vil man også ha høyere innhold av sukker. Dette vil igjen gjenspeile en høyere toleranse mot frost.

Etablering

Jordbearbeiding

Mais kan etableres både med og uten pløying. I Norge fortsatt mest vanlig å pløye først. Pløying reduserer risikoen for fusarium og bladsykdommer som maisbladplet og maisøyeplet. Bladsykdommer er lite utbredt i Norge. I Danmark peker de på at pløying er mest effektive metode for å bekjempe maishalvmøll. Det er et skadedyr vi ikke har sett i Norge.

Mer om etablering av mais uten pløying kan leses hos Foreningen for Reduceret jordbearbejdning i DanmarK – FRDK.

Etablering av mais i Norge er utprøvd på høstpløyd og vårpløyd jord, samt direktesådd. Vårpløyde arealer er best for å oppnå raskest mulig høy jordtemperatur om våren. Pløying om våren bør skje tidlig så jorda har tid til å varme seg opp. Høyere jordtemperatur vil gi en sikrere etablering av maisen i marginale områder.

Høstpløying gir flere fordeler, men også større erosjonsfare. Det blir heller ikke gitt tilskudd for utsatt jordarbeiding. Vårpløying gir redusert risiko for erosjon, gir tilskudd og en raskere oppvarming av jorda. Harving/slodding etter pløying gir et godt og jevnt såbed, som igjen gir jevn oppspiring. Maisfrø er spirekraftig og trenger ikke like fin jordstruktur, som for eksempel gras.

Såtidspunkt og planteantall

Mais bør sås når jordtemperaturen har passert 8 grader, med gode værutsikter. Jordtemperaturen skal være et døgngjennomsnitt og målt i 10 cm dybde. Som regel er dette i første halvdel av mai. Dette for å få rask spiring og god etablering. I økologisk dyrking bør jordtemperaturen være over 10 grader før såing. Jordtemperatur kan følges på LandbruksMeteorologisk Tjeneste (nibio.no). Fordelen med en tidlig såing er lengre sesong og høyere avlingspotensiale. Det bidrar også til at maisen modner tidligere og at sorter med høyere FAO-tall kan brukes. Ulempen med tidlig såing er at det øker ugrastrykket og det er større risiko for soppangrep og dårlig oppspiring.

Såing

Frøene sås i 4-5 cm dybde (˃5 cm hvis det ikke er nok fuktighet i jorda. Det er veldig viktig å få jevnt oppspiring). Skal det ugrasharves er det en fordel å så på 5 cm dybde. Det er mest vanlig med radavstand på 75 cm, men det sås også mais med 50 cm radavstand. Såmengde mellom 8 500-11 000 frø per dekar (fra 8 000 planter/daa for senere varianter, FAO fra 200, til 10 000 planter/daa for tidligere varianter, under FAO 200). Ved sein såing kan lavere såmengde vurderes for å øke sjansene for modning av kolber. I Norge og Danmark ligger vi rundt 8 500-9 000 frø per dekar. Det tilsvarer 17 cm mellom frøene og radavstand på 75 cm. Denne såmengden vil gi greit volum og i enkelte år gi full klaff med stivelse. I Sverige anbefaler de også å gå ned på såmengden på tørre jorder (8 000 planter/daa) som ikke kan bære frem full avling, og på normale jorder 9 000 planter per dekar. En “tykk-sådd” maisåker gir generelt høy tørrstoffavling, konkurrerer bedre mot ugraset, samt at vi tåler litt “svinn” ved radrensing og fugleskader, uten at det går utover avlingen. Men vi setter da planten litt tilbake med tanke modningsprosess og stivelseandel, enn om vi hadde gått ned litt på såmengden. Generelt gir høy såmengde mye "grønnmasse" og lav såmengde mer stivelse. Til treskemais/kolbemais anbefales enda lavere såmengde for å få mer stivelse i kolbene. (Svenske anbefalinger: 7 500 planter/daa).

Maisfrø et leveres enten ubeiset eller beiset mot skadegjørere og fusarium. Tidligere var det et meget effektivt beisemiddel mot dette, det er varierende erfaringer med hvor godt beisemidlene på markedet nå beskytter mot skadegjørere. I noen tilfeller kan ubeiset gå like godt, spesielt ved sein etablering og rask oppspiring. Hvis det er mye fugler på eiendommen, bør det brukes beiset frø. Det er viktig med verneutstyr ved håndtering av beiset frø da dette er sterke saker, og påvirker den som håndterer det hvis ikke tilstrekkelig verneutstyr brukes.

I enkelte land selges biologiske beisemiddel som skal bedre opptak av fosfor om våren, dette er også prøvd i Norge uten at vi fant noen store forskjeller. Det er utsikter for mer lovende beisemidler i 2023.

Det er også andre mindre uprøvde metoder for å unngå fugleskader som «trap crop», der det sås en stripe med erter eller lignede for å lokke fugler vekk fra maisarealet. Tiltak som å ugrasharve på tvers av så-retningen, som bidrar til ujevn oppspiring, samt gasskanoner er også tiltak som vil begrense fugleskader.

Gjødsling og næringsbehov

Husdyrgjødsel og biogjødsel

Næringsbehovet til maisen dekkes i de fleste tilfeller opp av mellom 4-5 tonn ved husdyrgjødsel eller biogjødsel ved etablering. Hvor mye som tilføres avhenger av innholdet og hvor nærme såing gjødsla tilføres. Biogjødsel fungerer også godt til mais.

Mineralgjødsel

Ved såing tilføres startgjødsel, den plasseres nær frøene. Tilførsel av mineralgjødsel etter fremspiring kan gi skader på plantene, både mekaniske skader eller dersom gjødsel blir liggende på bladene. Skal dette gjøres er det viktig at det skjer på tørre planter.

Nitrogen

I Sverige anbefales cirka 15 kg nitrogen per dekar ved en avling på ett tonn tørrstoff per dekar (Jorbruksverket 2021). Det er dette nivået som også brukes i Norge, selv om avlingene ligger på mellom 1300 og 1500 kg TS/daa. I forsøk har mais respondert på tilførsel av lett tilgjengelig nitrogen og fosfor ved såing. Om det overgjødsles med granulert mineralgjødsel etter oppspiring er det viktig at gjødselkorn ikke havner i bladslira/kjernen av maisplanta der kan skade tilvekstpunktet. Mais tar opp nitrogen fra begynnelsen av juni til begynnelsen av september. Maisen utnytter nitrogen fra jorda lenger enn andre vekster, som for eksempel korn. Vi får på den måten en bedre utnyttelse av husdyrgjødsla, og dette må tas høyde for ved gjødsling og for å beregne ettervirkningen på arealet. Tilførsel av for mye nitrogen vil utsette modninga og stimulere til flere sideskudd som igjen vil gi dårligere kolbeutvikling.

Fosfor

Mais har ofte behov for tilførsel av startgjødsling med fosfor selv om det tilføres tilstrekkelige mengder fosfor i husdyrgjødsel. Hvor mye fosfor som bør tilføres gjennom startgjødslingen avhenger av jordtype og fosforinnhold i jorda. Seges (2018) i Danmark anbefaler 1,5 kg fosfor per dekar plassert i nærheten av frøet. Det totale fosforbehovet er mellom 3 og 5 kg per dekar avhengig av jordtype og P-AL innhold (Jorbruksverket 2021). Maisplanta responderer ulikt på ulike mineralgjødseltyper, og det anbefales generelt å bruke fosforrik gjødsel (for eksempel OPTI-START 12-23-0 eller OPTI-START 14-18-0 (4s) som i tillegg inneholder 3,5% svovel, som er viktig på våren når jorda er kald). Vi har i forsøk og praktisk drift i Norge, ikke sett økt respons i avling på startgjødsel utover anbefalingene. Jordtemperatur og fosforopptak av miasplanten er en faktor vi ofte ser her i nord. Selv om det er tilstrekkelig med fosfor i bakken gjennom husdyrmøkk og startgjødsel, så blir det ikke utnyttet maksimalt før temperaturen i bakken er over 20 grader Celsius.

Kalium

Kaliumbehovet dekkes opp gjennom husdyrgjødsel. Det er ikke behov for kaliumtilførsel gjennom startgjødsling. Behovet varierer mellom 10-15 kg kalium per dekar avhengig av jordtype og kaliumreserver i jorda (Jorbruksverket 2021). For mye kalium på våren vil ha negativ effekt på opptak av fosfor som igjen vil gi et tregere opptak av næringsstoffer gjennom røttene.

Magnesium og svovel

Magnesiumbehovet dekkes i hovedsak av husdyrgjødsla og er mellom 1,5-1,7 kg per dekar. (Seges dyrkingsveileder) Svovelbehovet dekkes opp via mineralisering fra jorda der det regelmessig blir kjørt husdyrgjødsel, behovet er mellom 1,2-1,4 kg per dekar.

Ugrasbekjemping

Maisen er etablerer seg langsomt og er veldig følsom for konkurranse fra ugras tidlig. Det slippes mye lys ned i rekkene som gir gode forhold for ugras. Vi har erfaringer med både kjemisk og mekanisk bekjempelse i mais, og kombinasjonen av tiltakene gir et godt resultat, både for ugras med også for å få løsna i jorda.

Kjemisk

Hvis det sås tidlig og maisen bruker lang tid til å spire, kan en kjemisk brakking være aktuelt for å ta ugraset før maisplantene spirer. Ugraset bør bekjempes tidlig for å unngå for stor konkurranse med maisplantene og fare for å få dårlig virkning av sprøytemidler.

Det mest praktiserte er 2 behandlinger med 10-14 dagers mellomrom avhengig av ugrasmiddel, vær og utvikling.

Kjemisk bekjempelse mot hønsehirse og/eller kveke er aktuelt å benytte sulfonylureapreparater, Titus (Rimsulfuron) eller Maister (Foramsulfuron). Sprøyt så sent som mulig og pass på behandlingsfrist.

Hønsehirse frø spirer seint ved 13-15°C i jorda og spirer hele sommeren.

Hvis det er problemer med annet ugras som har ujevn spiring (eller begynner å spire ved lavere jordtemperatur), bruk gjerne delt behandling. Bruk 1/2 - 2/3 av den planlagte doseringen ved første behandling, uavhengig av ugras utviklingsstadiet, og resterende dose ca. 10 dager senere. Pass på utviklingsstadiet av mais.

Mekanisk

Mekanisk brakking om våren før såing

Ved tidlig utkjøring av husdyrgjødsel og pløying så vil man få en god effekt på frøugras ved å harve i overflata med 10 dagers mellomrom. De som dyrker økologisk mais Norge erfarer at dette er en god måte å redusere ugrasmengden på om våren før etablering av maisen. I disse tilfeller vil kalium i husdyrgjødsla være mindre konsentrert i overflata og som igjen gir bedre opptak av fosfor.

Falskt såbed

Falskt såbed innebærer å lage såbedet klart til normal tid, men la det ligge noen uker før såing. Harv så fort jorda er lagelig om våren. Er jorda kald og fuktig, spirer det lite ugras. La deretter jorda ligge, slik at ugrasfrøet rekker å spire. 3-4 uker er optimalt, men 1 uke er bedre enn ingenting. Deretter harves det grunt før såing. Dette forutsetter at jorda blir lagelig så tidlig at såtidspunkt ikke blir for seint.

Harving

• Blindharving før maisen spirer. I tillegg til å ta tidlig frøugras er dette er også et bra tiltak mot fugleskader, dette gjør at rekkene/maissåradene blir mindre synlig i starten
• harving etter spiring (når maisen har 3-4 blad)

Flamming

Flamming er effektiv totalbrakking av frøugras. Vekstpunktet i starten er under bakken, dette gjør at en ikke dreper mais-plantene ved flamming tidlig i etableringsfasen. Det skal nevnes at man setter tilbake maisplanten noen dager, ved en slik ugras-management.

Radrensing

Første radrensing bør foregår så tett på rekkene som mulig, uten å skade planene. Da bør radrenseren være utstyrt med skjold slik at jorda ikke kastes inn mot plantene og gir skade. Ved senere radrensinger løftes skjoldene opp slik at en kan få mer jord inn mot plantene. Det er viktig å dekke ugraset med jord, men samtidig sørge for å ikke dekke maisplantene helt med jord. Slik gis ugraset i radene dårlige vekstvilkår. Radrensingen vil også løsne opp i jorda og gi bedre luftveksling. Skal det radrenses er det viktig med en jevn og fin jordoverflate.

Kombinasjon av metoder

I danske og svenske forsøk har en sprøyting etterfulgt av en eller flere radrensinger gitt like gode resultater som kun kjemisk bekjempelse alene. Det forutsetter riktig timing og valg av plantevernmiddel. På arealer i Norge har det enkelte år kun blitt radsenset to og tre ganger, uten bruk av kjemi, det ble en god del ugras i rekkene utover sesongen.

Vanning

Det skal vanligvis ikke være behov for vanning av mais i Norge. Vannbehov per år er 600 - 700 mm., men maisen utnytter nedbør veldig bra på grunn av bladenes plassering, og at maisen er en C4-plante. Vi så imidlertid at maisen slet i 2018. Maisen er spesielt utsatt for tørke tre uker før og tre uker etter blomstring. Vannmangel i denne perioden kan gi dårligere pollinering, og dermed dårlig frøsetting i kolben.

Sykdommer

Det er foreløpig ikke registrert sykdommer som maisbladplet og maisøyeplet i Norge, årsak kan også være at det ikke har vært så stort fokus på dette. Vi har sett noe fusarium på kalde vårer med lang oppspiringstid. Unngå spiring i kald jord, og med dårlige værutsikter er viktig forebyggende for fusarium. Det er gjort funn av maisbrann i mais i Norge. Denne soppen kan overleve mange år i jorda og det er ingen bekjempelsesmuligheter utenom vekstskifte. Det er ingen risiko å fôre med planter som er angrepet, men fôrverdien er nedsatt.

Skadedyr

Havrebladlus

Det er registrert en del havrebladlus, men ikke over skadeterskel. I 2020 ble første åkeren behandlet mot dette. Havrebladlus overvintrer som egg på hegg og flyr over til korn og gras vanligvis i slutten av mai eller begynnelsen av juni. Havrebladlusa gjør størst skade fra 3-4 bladstadiet og fram mot aksskyting. De første bladlusene sitter lavt nede på plantene, hvor de suger plantesaft på bladene.

Skadeterskler for havrebladlus på mais.

Danmark - kontroll av bladlus er bare unntaksvis nødvendig i tilfelle angrepet er av størrelsesorden flere hundre bladlus/plante. Kontroll må utføres før maisen blir for høy til å kjøre i.

USA - hvis 50 prosent av plantene har mer enn 100 bladlus per plante, kvast blir seig av honningdogg som kan begrense pollinering og planter er under tørkestress, kan behandlingen være berettiget. (kilde UCIPM)

https://ostafjells.nlr.no/faga...Smellere (kjølmark)

Larvene til smellerbiller kalles kjølmark. Det er kjølmarken som gjør skade på kulturvekstene. Avhengig av art og vekstforhold lever de fra 2-6 år i jorda. Kjølmark kan gjøre skader i mange kulturer, men mais er spesielt følsom. Ved dyrking av mais etter eng, spesielt langvarig eng, kan det gi betydelig angrep. Jo flere år med eng, jo flere år legges det egg. Angrep er verst på tørre vårer fordi larvene går oppover i jordsjiktet for å spise ekstra plantemateriale for å få nok fuktighet. Angrepet er også ofte verst andre og tredje år etter pløying av eng fordi larvene første året kan leve av det om pløyde plantemateriale. Maisåkerne kan gjerne fremstå utjevne med døde og små planter. I frøene finner en hull etter larvene.

Bekjempelse - tiltak som kan utrydde en del larver og pupper

• Pløying, spesielt om høsten. Larvene vil da komme opp i det tørre, øverste jordlaget og dø p.g.a. uttørring. Dessuten vil da mange larver også bli spist av fugl.
• Vekstskifte - dyrke andre vekster i tre til fire år (belgvekster, grønnsaker som vokser over bakken og vekster som kreves mye jordarbeiding, ikke korn, gras, rotvekster som gulrot, kålrot …)
• Ugrasbekjempelse er obligatorisk, spesielt mot kveke og grasugras
• En annen løsning er en sopp som angriper kjølmarken og andre insekter. Den finnes naturlig i mange hager og heter Metarhizium brunneum Slik unngår du larver i potetene du dyrker selv (forskning.no)
• "Det er i dag ingen godkjente effektive preparater mot kjølmark i Norge. Men midler som Fipronil (phenylpyrazol) og Conserve (spinosad) bør være mulig å få godkjent i Norge på friland. Det er dessuten noen interessante biologiske metoder sopp/nematoder som virker lovende. I et videre arbeid bør en prøve ut de ulike preparatene." Dette skriver rådgiver i NLR Agder. Les mer her: Kjølmark som skadegjører i potet og gulrot | NLR Agder
• I Tyskland arbeides med biologisk bekjempelse med sopp i produktet Attracap, men effekten er per nå utilstrekkelig og meget følsom for jordfukt, da jorden skal være fuktig for at fremme soppene. Effekten av det biologiske middel varierer også fra art til art av smellere. Dette middelet er også utprøvd i potet i Norge.
• Kalking (larvene trives i tett (pakka) og sur jord)

Hvor stort problem dette kan bli i maisen i Norge vet vi ikke. Danskene (lr.dk) skriver dette "Smældere er et evt. problem efter græsdyrkning, og problemerne øges ofte jo flere år, der er dyrket græs, fordi der så kan lægges æg i flere år."

Høsting

Vurdering av tørrstoffnivå

Den sikreste metoden for å sjekke tørrstoffnivå er gjennom et laboratorium, men ute i åkeren kan man gjøre noen vurderinger selv.

En kan vurdere tørrstoffet ved å klemme på de midterste kjernene i kolben. Du brekker en maiskolbe av på midten, tar ut kjerner og klemmer disse mellom to fingre. Tørrstoff i kolben er på 45% når det er vanskelig å klemme ut en dråpe av kjernen. Da er tørrstoff i kolbe og planta omkring 30 %.

En tommelfingerregel de bruker i Danmark mot høsting er at tørrstoffprosenten øker med 1,5-2 % per uke med godt vær, og 0,5-1% per uke med overskyet og regn. I Norge er værforholdene ikke alltid sammenlignbare med Danmark. For Norge bør det beregnes med noe lavere verdier enn disse.

Høstetidspunkt

Ønsket høstetidspunkt for fôrmais er når hele planta, stengel og kolbe, inneholder mellom 30-34 % tørrstoff. Da er utbyttet størst, ensilerings- og oppbevaringstap minst og fôropptaket maksimal. Helst vil vi la tørrstoffet bestemme, men klimaet i Norge er ikke skapt for varmekjære vekster.

Når den første frosten inntreffer, hvor mange minusgrader, og legde i åkeren er også med på å bestemme når høsting bør skje.

Blir tørrstoffinnholdet for høyt, går næringsverdien nedover igjen, massen blir vanskeligere å pakke og det blir lettere muggdannelse. Det er ikke alle år en kan forvente å høste fôrmais på ønsket tørrstoff i vårt klima, det kan derfor være aktuelt å tilsette roesnitter, kornavrens eller lignede ved ensilering for å suge opp pressaft.

Frost

Faller temperaturene under -4 °C bør det høstes ganske hurtig. Da er hele planten frostspreng og det skjer ingen videre utvikling i planten. Det er viktig at maisen er tint opp før høsting, frost påvirker ensileringsprosessen.

Ved temperaturer fra null til -3°C er det i de fleste tilfeller utvikling i planta. Er det partier som kun har visne bladspisser skjer det utvikling i tørrstoffprosent, tørrstoffproduksjon og kjerneinnleiring. Om størstedelen av bladene er visnet, men kolbe og stengel er intakt har tørrstoffproduksjon stoppet, men det kan fortsatt skje omleiring fra stengel til kolben, og tørrstoffprosenten kan fortsatt øke. Når planten fryser er det større risiko for soppangrep. Erfaringer fra Danmark er at smakligheten i maissiloen ofte er bedre når plantene høstes grønne kontra frosne.

Det er verdt å merke seg at maisåkeren kan se frostpreget ut i kantene, men at plantene inne i åkeren er fine.

Høsting og oppbevaring

Maisen høstes med en finsnitter med maisskjærebord. Snittelengde er vanligvis 8-15 mm. Hvis det høstes umoden mais, kan snittelengde økes for å redusere avrenning fra silo. Stubbehøyde varierer, i forbindelse med tørrstoff, fra 20 - 30 cm. Lavere tørrstoff - lavere stubbehøyde. Ved å øke stubbhøyden mer vil det gå utover tørrstoffavlingen, men forenhetskonsentrasjonen vil øke. I Norge ensileres maishelsæd i stak eller plansilo. Mais er lett å ensilere på grunn av høyt innhold av sukker, utfordringene kommer eventuelt ved åpning, da maisen er utsatt for varmgang. Hard komprimering og god lufttetting er veldig viktige faktorer for å oppnå god gjæringskvalitet. Bruk ensileringsmidler/konserveringsmidler som har effekt på sopp og mugg, og gir god aerob stabilitet ved uttak er å anbefale. Maisen vil pakke seg godt i en stakk/silo, siden snittelengden er tilpasset tørrstoffinnholdet. De største feilene som blir gjort er at man legger stakken som får et stort m2-areal, ved uttak. Det er anbefalt i andre land, at man skal klare å ha et “innhogg” på to meter i uka på slike maissiloer, i varme perioder. For lite uttak i siloen gjennom uka, vil gi en raskere varmgang som igjen setter ned kvaliteten og fôropptaket av siloen.

Ved høsting av umoden mais (mais ved lav tørrstoff-prosent), så kan man redusere høyden på siloen, som igjen vil gi mindre silosaft på avveie. Fra danske forsøk så vil man klare å bevare plantesafta på en maissilo som har 27 % tørrstoff, hvis siloen kun har en meters høyde. Har maisen en tørrstoff-prosent på 28, så skal det gå og legge en silo på to meters høyde, samtidig som man unngår silosaftavrenning. Disse to momentene over her er derfor viktig å reflektere over, når man skal avgjøre hvor bred og høy en maissilo skal være, samt når den skal utfôres.

Fangvekster i fôrmais

Fangvekster i fôrmais har mange fordeler og vil bidra til å gjøre produksjonen mer klima- og miljøvennlig. Vi har gode erfaringer med fangvekster i fôrmais i Vetsfold. Ler mer om etablering, type fangvekst og forsøk i lenkene under:

Fangvekster i fôrmais | NLR Viken

Demonstrasjonsfelt med fangvekster i fôrmais | NLR Viken