Smånytt fra Vallkonferens 2020

> Les konferanserapporten

New Dutch Grazing (side 19 i rapporten) er et nytt beitesystem utvikla i Nederland for å få til høyt beiteopptak kombinert med mindre arbeid enn andre intensive beitesystem. Systemet kalles også «compartmented continous grazing» (anbefalt søkeord ved Google-søk for mer informasjon).

Husdyr på beite har flere fordeler sett fra bondens ståsted, men det må også tas i betraktning de fordeler beitedrift har i en større samfunnsmessig sammenheng. Bonden trenger løsninger for beitedrifta som gir god logistikk, effektivitet og positive produksjonsresultat med økonomisk utbytte.

Systemet legger opp til oppdeling av beitearealet i like parseller og videre oppdeling av disse i beiteruter. Grupper av dyr alternerer mellom disse beiterutene og parsellene, slik at produktiviteten til beitet ivaretas. Det første som må på plass, er en permanent infrastruktur som innbefatter veger og gangarealer, tilgang til vann for dyra og gjerder.

Neste trinn er at parsellene som er planlagt slått blir slått, siden grasveksten er størst om våren. Trinn tre er at dyra får en ny beiterute hver dag og i løpet av 5-6 dager kommer dyra tilbake på den samme beiteruta. Grashøgda holdes konstant på 8-12 cm, slik at den daglige gjenveksten på beitet er tilgjengelig for dyra.

Det ble understreka at vi må ha fokus på unge bønder og gjøre deres arbeidsdag enklere. Dette fordi de er helt avgjørende for at beitedrifta skal videreføres i framtida.

> Mer informasjon om prosjektet

Varighet av engbelgvekster i økologisk produksjon (side 129 i rapporten)

Varigheten og produksjonsevnen til ulike engbelgvekster; rødkløver, kvitkløver, tiriltunge og blålusern i samdyrking med timotei blir undersøkt i et prosjekt som pågår fortsatt. Samarbeidspartnerne i dette er HS Konsult AB/Hushållningssällskapet og Stiftelsen Biodynamiska Forskningsinstitutet.

Resultat fra tørkeåret 2018 viste at blålusern har svært stor produksjonsevne. Den ga ei totalavling i forsøksfeltet som presentert på over 250 prosent mer enn hos rødkløver og kvitkløver. Blandingen med tiriltunge ga 53 prosent større avling enn rødkløver og kvitkløver. Andelen belgvekster i forhold til gras (her timotei) var størst hos blålusern med et gjennomsnitt på 75 prosent på tre slåtter.

I forsøket ble det også undersøkt angrep av rotråte, som skyldes tre forskjellige jordlevende sopper. Angrepet varierte mellom de ulike forsøksstedene. Rødkløver hadde kraftig angrep, men det var ingen forskjell i angrep mellom de andre belgvekstartene i forsøket. Generell mottakelighet for rotråte for de artene som var med i forsøket vises i figur 1.

Vallkonferens klover — Figur 1. Mottakelighet for rotråte hos belgvekster.

Tørken i vekstsesongen 2018 var svært utfordrende for Sør-Norge og store deler av Europa. Det er interessant å vite hvilket potensial det er hos engbelgvekstene for å takle slike ekstreme vekstforhold, og resultatene fra forsøket kan bidra til det. I tillegg er det for økologiske grovfôrdyrkere spesielt interessant å få mer kunnskap om hvordan ulike engbelgvekster «holder ut» i ei eng som skal vare noen produksjonsår.

Økonomiske og miljømessige effekter av ulike nitrogennivå i eng (side 47 i rapporten)

Målet med undersøkelsen var å vurdere miljøpåvirkningen og produksjonskostnader for grovfôr med ulike nitrogengjødslingsstrategier. Det er viktig å tilpasse nitrogengjødslinga for å redusere utslipp av klimagasser, men samtidig gjøre grovfôrproduksjonen mer lønnsom for bonden.

Undersøkelsen viser at en stor del av grovfôrets miljøpåvirkning er relatert til nitrogen, siden utslipp fra plantedyrking henger sammen med nitrogenomsetninga i jorda og gjødslinga i seg sjøl. Det er også kjent at mineralgjødselproduksjonen er både energikrevende og gir store utslipp av klimagasser. Mengde nitrogengjødsel er derfor en målbar størrelse som forteller mye om den negative påvirkningen som grovfôrproduksjonen har på miljøet og denne påvirkninga er størst for eng som får tilført mest nitrogengjødsel.

Ifølge undersøkelsen hadde ren graseng, dvs. eng uten kløver, større klimaavtrykk per kilo tørrstoff enn ei blandingseng med både kløver og gras. Dette er under forutsetning av at det ble gjødsla likt med tanke på likt avlingsnivå i begge de to engtypene. Blandingseng med både kløver og gras ga minst klimaavtrykk på grunn av nitrogenfikseringa hos kløveren.

Innsatsfaktorene hadde størst innvirkning på produksjonskostnaden siden mineralgjødsel var en stor kostnadspost i den sterkt gjødsla enga. Både variable og faste kostnader var inkludert i studien som gjaldt fra jord til fôrbrett. Studien viste at produksjonskostnaden var minst for ugjødsla gras- og kløvereng. Den rene grasenga som ikke fikk gjødsel, ga et så lågt avlingsnivå at den kom ut med høyeste produksjonsskostnad per kilo tørrstoff.

Luserne sammenligna med rødkløver på avlingsmengde og næringsverdi (side 122 i rapporten)

Luserne er en vekst som er interessant i enga dersom lusernen kan bidra til å holde oppe belgvekstandelen i enga. Dessverre er det begrenset informasjon og kunnskap om avlingsnivå og næringsinnhold for luserne i flere land. Det er derfor ønskelig, og av stor verdi, å få undersøkt ulike lusernesorter og sammenligne de med en rødkløversort med tilsvarende vekstrytme som luserne.

Målet med dette forsøket var 1) å sammenligne avling, næringsverdi og fordøyelighet hos åtte lusernesorter og en rødkløversort i to engår der jorda ikke var optimal for luserne (moldholdig leirjord), og 2) å sammenligne proteinkvaliteten hos fire av lusernsortene og rødkløversorten i det ene engåret. Hypotesen var at luserne har dårligere fordøyelighet og større andel løselig protein enn rødkløver.

Forsøket ble gjennomført på Rådde gård, Hushållningssällskapet Sjuhärad. De åtte lusernesortene i forsøket var hovedsakelig blåluserne, men en lusernesort Radius er en blanding mellom blålusern og gullusern. Rødkløversorten i forsøket, Titus, er en tetraploid, tidlig sort med vekstrytme som lusern.

Det var variasjon i avling og næringsinnhold for de ulike lusernesortene de to ulike årene, men forskjellen i tørrstoffavling og råproteininnhold var mindre i andreårsenga enn i førsteårseng. Rødkløveren hadde, i dette forsøket, stor tørrstoffavling i førsteårsenga, men avlinga ble redusert til halvparten i andreårsenga. Råproteinavlinga hos rødkløver ble dermed svært lav det andre året og lavere enn hos lusernesortene. Rødkløver Titus hadde bedre fordøyelighet og derfor høyere energiinnhold enn lusernesortene. Det kan sees i sammenheng med lavere NDF-innhold hos rødkløveren i andreårsenga.

Rødkløveren inneholdt mer vomstabilt protein, som i stor grad er celleveggsprotein. Dette bidrar til bedre utnyttelse av proteinet hos drøvtyggere enn luserneproteinet. Det var ingen forskjell mellom lusernesortene i proteinkvalitet. I dette forsøket gikk rødkløveren fortere ut enn luserne. Luserne klarte seg her bra på en jordtype som ikke var optimal.

Luserne er en krevende vekst, men med mer utviklingsarbeid og utprøving under norske forhold kan den få større plass i norsk grovfôrproduksjon også.

N-sensorteknologi for bestemmelse av kløverinnhold og fôrkvalitet (side 34-39 i rapporten)

Forskere i Umeå har brukt et feltspektrometer (Yaras N-sensor) til å måle fôrkvalitet og kløverinnhold i eng på fire ulike plasser i Sverige over to år. Uttestingene har vært gjort i felt med ulikt N-gjødslingsnivå (fra nullruter til høye gjødslingsmengder) og ulik botanisk sammensetning. Resultatene er lovende med tanke på praktisk bruk for både kløverinnhold og fôrkvalitet. Dette er teknologi som er tilgjengelig og i bruk av en god del gårdbrukere allerede, så forskerne konkluderte med at ved flere uttestinger og bekreftende studier fra ulike plasser, så kan dette være noe som kan brukes i praksis i løpet av et par år. Potensialet hos Mattenklee - en ny rødkløvertype (side 147 i rapporten) Det er viktig å få rødkløver som er motstandsdyktig mot sjukdommer, som for eksempel rotråte, og som kan tåle flere år i enga. Mattenklee er en sveitsisk rødkløvertype som nå blir prøvd og brukt i Sverige, og som har lovende egenskaper. Den stammer opprinnelig fra Nederland, men blir dyrka i Sveits. Bønder i Bern-kantonen høstet gjennom mange tiår sitt eget rødkløverfrø fra kløver som hadde overlevd tre år med høsting. Mattenklee ble på konferansen presentert som en tidlig rødkløver som har tidlig blomstring og blomstrer på kort stilk. Den har god gjenvekst. Egenskapene til Mattenklee tilsier at den høver godt i et intensivt høstesystem. Det som gjør den spesielt interessant er evnen til å sette nye skudd og dermed kan ha et lenger livsløp i enga enn det vi er vant til med andre kløversorter. I arbeidet med Mattenklee legges det også vekt på kromosomfordobling. Sortene Mattenklee Corvus (diploid) og Mattenklee Carbo (tetraploid) testes ut i Sverige. Begge sortene overvintrer godt på 59. breddegrad der. Vi forventer at dette kan være sorter som kan være av interesse for norske forhold også. Finn de mest grovfôreffektive kyrne (side 85 i rapporten) I et forsøk på SLU har de sett på andregangskalvere eller eldre kyr av Holstein og SRB, og forsøkt å finne de mest grovfôreffektive kyrne i besetningen. De fikk fri tilgang på grovfôr og begrenset tilgang på kraftfôr. Kyrnes vekt forklarer halve fôrinntaket. Store kyr spiser logisk nok mye grovfôr, men de fant ingen sammenheng mellom kyrnes vekt og årsavdråtten i EKM. Ei lettere ku vil ofte utnytte det grovfôret hun spiser bedre til melkeproduksjonen enn ei tyngre ku. Dette er på linje med andre studier. De kyrne som er mest effektive, er de som greier å konsumere mye grovfôr i forhold til sin levende vekt, og da kan de ikke være for store og tunge. Melkeproduksjon på store grovfôrmengder hele laktasjonen (side 89 i rapporten) I et forsøk på SLU ble det testa ut å fôre kyr i andre laktasjon eller høyere på maks 6 kg eller 12 kg kraftfôr. Dette kraftfôret var biproduktbasert (betefiber, kli, fôrhvetemjøl, ExPro (by-pass-protein fra raps) drank, AKoFeed Cattle (en type fett), melassse, salt, kalk), altså ikke kraftfôr som kunne blitt brukt som menneskefôr. I tillegg fikk de fri tilgang på et gras/kløvergrovfôr med høy fordøyelighet hele laktasjonen. Gjennom laktasjonen hadde de kyrne som fikk minst kraftfôr (6 kg) mindre tørrstoffinntak, men et høyere grovfôrinntak sammenligna med de som fikk 12 kg kraftfôr. Forsøkte viste ingen statistisk sikker forskjell mellom de to kraftfôrnivåene i avdrått melk og EKM eller melkas sammensetning. De fant heller ingen holdforandringer eller forskjeller i engergibalanse. Det var heller ingen statistisk forskjell i melkinntekter minus fôrkostnader mellom de to kraftfôrnivåa. Forsøket viser, som nok mange har opplevd selv, at ved rikelig tilgang på godt grovfôr med høy fordøyelighet og energiinnhold, så kan man opprettholde høy avdrått på mye grovfôr.